Permisjon fra Modum

Jeg har nesten ikke vært på sosiale medier på tre uker, og syns det har vært deilig. Etterhvert glemte jeg nesten at det eksisterer, glemmer til og med å lese nyheter og å skru på mobilen. Det er herlig å være i en boble av og til, i alle fall på et sånt nydelig sted som Modum, med den naturen, og føle at en virkelig bor i skogen, utenfor all verdens aktiviteter.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe nå heller, selv om jeg er hjemom på en 2-dagers svipptur. Jeg hadde ikke sagt til noen at jeg kom hjem. Etter 11 dager "innestengt" på Modum Bads område spurte en av beboerne om jeg ville være med en tur ned til byen i nærheten, Vikersund. Vel, by og by, fru Blom. Et veldig lite tettsted med en gate, kanskje 5 butikker, men med 4-5 kaféer. Der fikk jeg en interessant opplevelse. Helt uforberedt inne på Spar for å lete etter ullstrømpebukse (det er kaldt på Østlandet!) følte jeg meg merkelig hudløs. Som om det var vind inne i butikken som fōr over kroppen. Det var rart å høre så høye lyder og være i en 'ny' butikk med helt fremmede folk. Jeg trakk jakken tettere om meg og unngikk å gå i nærheten av noen, slo blikket ned og følte alle så på meg. Tenk om noen snakka til meg! -Da begynner jeg å grine, tenkte jeg. Jeg var letta da den lille handelen var over og vi kunne kjøre tilbake til trygge Modum Bad 5-10 minutter unna. -Er det dette som betyr å bli institusjonalisert? Tenk at det kan skje så umerkelig etter bare 11 dager.

Så ikke rart jeg var spent på sjokkmøte med en hel haug med mennesker utenfor boblen min, da jeg tok buss og tog til Oslo Lufthavn og kom direkte fra flyplassen til julebord for 60 stykker på Sølvberget fredag kveld (flyet var et kvarter forsinka, og Magnar rakk å hente meg så jeg kom rett til soundcheck og øvelse, jeg var så heldig å bli spurt om å opptre og synge på festen). Men så gikk det overraskende fint! Etter kort tid føltes det helt naturlig å være tilbake på arbeidsplassen min. Jeg inspiserte de flotte nye kontorlokalene, den fine nye kantina, hilste på alle kollegaene, fortalte litt om Modum og fikk synge av full hals sammen med Mohammads sønn Khaled som spilte oud for anledningen, Helge (leder i ICORN) som proff pianist og Espen (Kapittelsjef) som korist, solist (og klovn) på noen av sangene. Modum Bad og tøff (og god) behandling virket underlig langt unna. I går var jeg i merkelig normal form, hadde familien på improvisert lunch, fikk en liten prat med Anett og Claire på Dolly før Elisabeth og jeg reiste på julekonsert med kirken Intro i Sandnes kulturhus. Det var en flott musikalsk opplevelse, kjente bittelitt julestemning gjennom alle lagene inni meg, før vi endte (igjen) på Dolly for å spise pizza.

Å like noe på FB, legge ut et bilde eller blogge har vært ganske så fjernt for meg, men så er det så mange som sier de har tenkt sånn på meg, og noen veldig mye. Haha, det høres vel litt skrytete ut. Men jeg blir rørt. Tenk at det fins folk som tenker på meg! Tenk at noen ber for meg! På jobb, venner og bekjente. Jeg ble så rørt av det at jeg følte at jeg burde skrive en oppdatering, så derfor er jeg visst på nett igjen. Tusen takk for fine meldinger og gode ord og telefoner. Jarle skrev etter bare noen dager og spurte hvordan det gikk. Det tok meg timesvis å svare, før jeg tror jeg skrev noe om at jeg etter 4 dager allerede kunne skrevet flere kapitler i en bok om oppholdet. Det blir umulig å prøve og gå inn i det, om jeg ikke får veldig god tid på meg. Men jeg har det bra. Det har vært tøft og vakkert, tårer og mange følelser, andre uka var fylt av noen nesten magiske stunder. Jeg føler meg trygg og sett og selv om vi blir forespeilet en tøff fortsettelse ser jeg også fram til det. Og jeg er glad og letta at jeg har vært såpass åpen om det, til alle 70 på jobb, til dere som leser bloggen og ellers alle kjente og bekjente. Jeg kjenner mindre og mindre skam og skyld over å slite med psykiske problem. Jeg føler frihet ved å være åpen om det (til og med når det blir noen pinlige møter med folk som ikke vet om det).

Så nå drar jeg tilbake igjen om halvannen time. Christina kjører meg, håper jeg i alle fall, så er det ny runde med fly, tog og buss før en av beboerne henter meg i Vikersund. Selv om det ikke er lenge før jeg skal tilbake hit på juleferie, så er det Modum Bad som er hjemme nå, og jeg gleder meg til reisen og til å komme hjem.