Kjærlighetssorg.

Ingen fortalte meg på forhånd at det var mulig å ha kjærlighetssorg etter endt opphold på Modum Bad. En på gruppe mi sa at han reiste hjem med kjærlighetssorg i forhold til hver eneste én av oss sju andre på gruppa; over hva vi hadde hatt sammen, og det ubestridelige faktumet at det måtte få en brå slutt. Det føltes brutalt for mange av oss å skulle reise hjem nå, når hjem var blitt livet på Modum Bad. Ingen fortalte meg at det kunne være enda vanskeligere å reise tilbake, enn å komme.

Utsikten fra rommet mitt. Her satt jeg daglig i en god ørelappstol og så ut vinduet, hørte spurvene som småkvitret, så dem spise fuglemat vi hadde hengt opp i treet. Det var en dyp fred og ro å ha denne bjørka stående sånn rett utenfor vinduet, og å kunne sitte og se ut over de snødekte markene

Det er umulig å beskrive helt ordentlig hva disse tre månedene har inneholdt og hva som egentlig har skjedd. På en måte føler jeg at alt inni meg har blitt kasta opp i lufta og nå enten henger der oppe eller faller ned på andre plasser enn der de var før. Hvem skulle trodd at jeg skulle lære så mye ved å være innlagt på et psykiatrisk sykehus? Om skam, om sinne, om tilknytning, om fellesskap... Jeg føler jeg sitter igjen med uendelig mange skatter av kunnskap som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Skal jeg lage rom til dem inni meg så de får bo der, i et mørkt rom som kanskje etterhvert blir støvete og gjenglemt? Eller skal jeg vise dem til alle jeg treffer?

Jeg kommer hjem med mye sorg. Ingen fortalte meg på forhånd at jeg kunne komme hjem med mer følelser enn da jeg dro, og at sorg over å måtte legge bak meg alt jeg opplevde kunne være en naturlig reaksjon. Det føles helt uvirkelig å skulle gå inn i den vanlige tralten etter en slik opplevelse, etter tre måneder som har satt livet i et annet perspektiv. Fortsetter det bare etter noe sånt? Skal jeg bare leve som før nå? Mange spørsmål farer gjennom hodet.

Jeg har begynt å treffe venner, jeg har vært på jobb, jeg gjør mine daglige sysler, men det føles annerledes. Jeg er annerledes. Jeg vet ikke helt hva alt dette handler om, men en del av meg protesterer over at jeg bare skal gå videre i hverdagen - å fortsette med alt jeg må gjøre - som før, som om ingen ting har skjedd.

Samtidig er det underlig hvor fort noen ting går tilbake til normalen. En tenker at alt selvfølgelig skal bli annerledes, men så er det så lett å skli tilbake i gamle rutiner og alt en gjorde før, som om det var mekanismer eller naturlover en nesten ikke kunne gjøre noe med. Det hjelper å ha lært på Modum at dette er helt naturlig, at å gjøre det samme om og om igjen skaper etter hvert dype baner i hjernen, og å så skulle plutselig velge å gjøre noe annerledes, eller være annerledes, eller tenke noe annet eller tillate seg å føle det en egentlig føler, det er hardt arbeid. For sporene i hjernen er så tydelige at det er nesten umulig å ikke gå rett tilbake i dem. Hvem vil i dyp snø tråkke nye spor når det er oppkjørte løyper ved siden av? Det er hardt arbeid!

Hva er egentlig Modum Bad, er det kanskje noen av dere som lurer på? Kanskje jeg skal bruke litt tid framover til å fortelle om det, og samtidig kanskje bearbeide noe av det jeg opplevde. Kanskje jeg skal bruke spalteplass på å belyse psykiske problem og alle de flotte, vanlige menneskene jeg traff og bodde med der borte, kanskje for å gjøre det litt mindre skremmende, litt mer opplyst, litt mer normalt. Eller kanskje jeg ikke skal gjøre noen ting, bare la det jeg lærte og opplevde, og det som har forandra seg inni meg, komme fram litt og litt, eller forsvinne, om det ikke er sterkt nok.

Alle vet at kjærlighetssorg tar tid. Du kan ikke bare pushe den ned, da finner den egne veier å komme opp igjen på, du kan ikke late som den ikke fins, fordi alle følelsene dine minner deg daglig om at den er der. Du kan la være å bearbeide den, og lukke infiserte sår uten å ta ut verket først. Og du kan åpne såret helt, helle pyrisept over, la det gjøre skikkelig vondt, kanskje gråte en skvett, og så se hva som skjer med såret, og ta det derfra. 

Hvordan skal jeg sørge? spurte jeg terapeuten min da han ringte og spurte hvordan det gikk med meg. Du skal sørge sammen med noen, var svaret han gav meg. Og nettopp det svaret var det vanskeligste jeg kunne høre. For det letteste er jo å takle det selv, være sterk og bare la tida forhåpentligvis gjøre jobben. Men å sørge sammen med noen, i dagens samfunn, det er vanskelig det. Og det er kanskje den største utfordringen jeg står overfor nå etter at jeg har kommet hjem fra Modum Bad.