Livet i Modum Bad-boblen og litt om skam og sinne

Livet på Modum Bad virket fremmed i begynnelsen, men ble fort veldig normalt. Utenom kvelds laget vi ingen mat selv, men ble servert til faste tider, vi vasket ikke en gang vårt eget bad, holdt bare rommene våre, stua og kjøkkenet sånn noen lunde i orden. Fra 9 om morgenen til ca 15.30 på ettermiddagen hadde vi som regel fullt program, og utenom forskjellig undervisning var det oftest ganske likt. Vi kom fort inn i en rytme. Alt vi slapp å gjøre praktisk og denne rytmen gjorde at vi lettere kunne bruke tida og energien på å jobbe med oss selv og forholde oss til hverandre, noe som hele tida var hardt arbeid og veldig givende. Men det gjorde også sitt til at vi kjapt ble institusjonalisert, for å si det sånn. Noen ganger følte jeg meg også som et barn, og det var ikke uten grunn at vi tullet mye med å kalle terapeutene våre for "foreldrene våre" og "de voksne". 

Det var interessant å observere over tid hvordan gruppekulturen utvikla seg. Behovet for å tilhøre en gruppe, og å hegne om hverandre blir veldig synlig etter hvert, og en "oss-mot-dem" kan lett oppstå. Gruppene får ofte sin egen indre kultur - noen er høylytte og morsomme (det var oss, til gjentatt irritasjon fra nabobord!), andre grupper er stille og konfliktsky, noen har enormt sterk rettferdighetssans og utvikler gjerne "regelrytteri". Stereotypene er sterke og svært interessante å legge merke til. Om du kommer inn i matsalen en ettermiddag eller tidlig morgen, ville en aldri kunne tro at en var på et sykehus, langt mindre et psykiatrisk. (Stemmer ikke det Christina?) Det minner om en kantine helt lik andre som fins på de mange skoler, universiteter og arbeidsplasser rundt om i landet. Der er det jo også grupper, gjenger og egen gruppejustis og uskrevne regler, men på Modum Bad er de nok sterkere. De aller fleste folka ser helt "vanlige" ut, men om du er der en stund vil du blant annet merke hvor lite samhandling det er mellom grupper (i forhold til hvor nær vi sitter hverandres bord og spiser), selv om mange grupper bor der mange måneder samtidig. Etterhvert ville en forstått at dette ikke er en helt vanlig arbeidsplass-kantine, og at mange av disse menneskene er - hva samfunnet kaller - "psykisk syke". (Kommentar om psykisk sykdom - vår avdeling brukte aldri ordet sykdom om problemene våre, ikke fordi det ikke forklarer noe, men mer fordi det begrenser og forklarer såpass stykkedelt, at de valgte å bruke andre ord for det vi slet med.)

En på gruppa mi som har jobbet i psykiatrien i mange år spurte Gry Stålsett (forsker, psykolog, datter av Gunnar Stålsett og søster av Sturla Stålsett) som var med å starte Vita-avdelingen, på en forelesning, om hvorfor denne kunnskapen og måten å jobbe på, ikke var vanlig ellers i landet. Hun (som mange andre i helsevesenet) hadde en erfaring av at folk som slet psykisk fikk mye hjelp, men aldri ble helt gode, at de ble gjengangere, såkalte "svingdør-pasienter", i systemet. 

Hva Vita-behandlingen er, ble blant annet godt beskrevet i en artikkel under tittelen Tøff terapi som vekker oppsikt. Den er verdt å lese. Kort fortalt sier artikkelen at Vita-behandlingen har blitt "en suksess som vekker oppsikt i Europa." Det amerikanske universitetet Harvard går så langt at de uttaler at Norge ligger i front på dette. Gry Stålsett forklarer mer: "Timeplanen er full av invitasjoner til dybdedykk i ens eget liv. I billedterapien skal mor, far, Gud og en selv settes på papiret. I den narrative gruppen skal man dele sin livshistorie med de andre pasientene. Slik oppnår man både en dialog med sitt indre jeg, de andre i gruppen og terapeutene. Dette gjøres for å utvikle pasientenes metarefleksjon. Metarefleksjon handler om å kunne se seg selv i flere perspektiver. Pasientene går inn i følelsene og kjenner på sin utholdenhet, nettopp for så å også kunne trekke seg ut og betrakte dem i fugleperspektiv. Erfaringen med Vitabehandlingen er at den fungerer blant annet for folk som har prøvd alt før, hvor tidligere psykologisk hjelp ikke har fungert." 

Jeg nevnte i sist blogginnlegg at noe av det som var annerledes på Vita, og generelt slik jeg forstod at de jobber på Modum Bad, er fokuset på følelser. Selvfølgelig kan det ikke forklare alt og er bare et av mange aspekt, men jeg tror det kan forklare mye. Å virkelig kjenne på følelser, å se på dem som informasjon, og behandle dem deretter, å lære seg å håndtere og regulere dem, samt kunnskap om følelser - at det kan ligge mange følelser oppå hverandre for eksempel... er noen av aspektene. Følelser vi jobbet mye med var skam og sinne. Det var nytt for meg å lære om viktigheten av sinne, og all kraften, energien, grensesettingen, offensiviteten som ligger i den, samt å skille mellom kaldt og varmt sinne - hvor varmt sinne ønsker å nærme seg den andre, ønsker og kan løse problem, klarer å reflektere over seg selv og sine handlinger og er viktig og bra, er kaldt sinne det motsatte, og det kan ødelegge relasjoner. Konsekvensene av å ikke tillate seg å være sint, ble veldig tydelig for meg. Over sinnet, gjerne fordi en ikke tør kjenne på det fordi det er for skummelt, legger ofte den negative skammen seg. Bare det å lære om forskjell mellom god og dårlig skam, og hvorfor vi har følelsen, hva som er positivt med den, var en øyeåpner. Og når den dårlige skammen legger seg over sinne fordi vi ikke tør kjenne på det, blir det komplisert. "Skam [den dårlige] oppstår når mennesker ikke blir sett og speilet som de er," skriver psykolog Lars J. Sørensen i en artikkel vi fikk som forklarer godt hva det er. "Når følelser hos barn ikke blir møtt, kan det ende med, at de føler at de "er feil", og så er skammen plantet."

Norge og Europa er ikke tradisjonelle skam-land, og i min oppvekst forbandt jeg det alltid med Asia og Østen; de slet med skam, vi slet med skyld. Kanskje det er derfor det har vært så lite og varierende og utydelig informasjon om det? Men forskjellige faktorer gjør at Vesten har utviklet mer og mer skamproblematikk de senere årene, og jeg tror det er viktig å forholde seg til, men at vi får riktig informasjon. Og at vi klarer skille mellom skyld og skam. Skyld er følelsen av at "jeg har gjort noe feil", mens skam er følelsen av at "jeg er feil". Det er en stor forskjell. Mens skyld ofte fører til tankekjør, så er det vanlig å reagere mer kroppslig på skam; hjertebank, rødming, osv. Problemet med skam er at det nytter lite med all verdens oppmuntring og positiv tilbakemelding. Hvis en som barn har fått følelsen av at man er feil, og ikke liker seg selv, så vil ros prelle av som vann på gåsa, eller ha veldig kortvarig effekt. Og om en innerst inne ikke liker seg selv, hvordan skal en da kunne gå ut i verden og tro at andre skal like en? Her forklarer Sørensen hvordan travle foreldre som ikke har tid til å se barnet slik det er, gjør at barnet kan gå med mange følelser som aldri blir sett og speilet, som igjen leder til denne skammen. Da nytter det ikke at venner, foreldre eller terapeuter senere sier: "Men du er jo så flink!" Som terapeut da er hva som skjer mellom terapeut og pasient det som kan være legende, at terapeuten møter pasienten i følelsene der han/hun er, i en relasjon. At terapeuten er sammen med pasienten om følelsene, rommer dem, slik at pasienten etter hvert kan romme dem, og dermed også seg selv. 

Oi, her er det mye jeg kunne ha skrevet. Og allikevel er det bare en bitteliten del av Vita-oppholdet. Og jeg har visst skrevet litt om både fugl og fisk i dette blogginnlegget. Men om det kan være med å sette litt tanker og prosesser i sving i hodene våre, og kanskje gi oss litt mot til å tørre og kjenne litt på alle følelsene vi har, også de vonde og vanskelige, så tror jeg det ville vært en god begynnelse.