Modums A B C

Jeg lånte dette bildet av Piglet, en blogger som også har skrevet om Modum Bad fordi det viser så godt hvordan vi bor der oppe. Modum Bad er et stor område bestående av 100 (!) hus midt i skogen, med utendørs badebasseng, en dundrende foss rett i nærheten, høye fjell, utallige turveier og om vinteren flotte opptråkka skispor (hadde jeg bare gått på ski!!) I denne sveitserstilen fra 1850-tallet ble disse 100 bygningene bygget. Stedet har en egen kirke (Olavskirken) som er åpen 24 timer i døgnet, og to sykehusprester er tilgjengelige for sjelesorgssamtaler. 

Modum Bad er et psykiatrisk sykehus med fem avdelinger. Traume. Spiseforstyrrelser. Familie. Angst. Depresjon. (I tillegg er det poliklinikk, en annen poliklinikk i Oslo, et forskningsinstitutt som er ledende i Europa og aktivt forebyggende arbeid som undervisning av helsepersonell, det er et eget institutt for sjelesorg, og så fins det mye mye mer.) Under hver av disse fem avdelingene er det flere grupper, som alle jobber veldig selvstendig og ofte ganske annerledes enn de andre. Det vil si at det er kanskje 15 forskjellige grupper med 5-6 forskjellige terapeuter i hver gruppe. Da jeg spurte overlegen på min avdeling - depresjon - om de andre hovedgruppene, sa han ærlig at han ikke visste mye om hva som skjedde der, hvordan de jobbet og han hadde ikke kontroll over når de kom og gikk. Det sier litt om hvor stort arbeidet er, og hvor mange pasienter. Jeg snakka litt med enkeltpersoner fra andre hovedgrupper, men aldri nok til at jeg fikk tak i hva det var de drev med. Allikevel fikk jeg litt føling med om de syns det fungerte eller ikke, hvem som var fornøyde, og ikke på daværende tidspunkt.

Det er ikke sånn at Modum Bad er en mirakelstasjon, selv om jeg tror det skjer små mirakler der hver eneste dag. Det er intens og hard jobbing, og det er mye opp til enkeltpersonen selv, men også selvfølgelig gruppa du kommer i, terapeutene og ikke minst individualterapeuten din. Det er ikke alltid det er kjemi, grupper kan låse seg, det kan oppstå store problem som er vanskelige å løse, enkelte kan mangle motivasjon, krefter eller innsikt til å jobbe med problemene sine, eller en kan slite med å få det til å fungere med terapeuten. De gjør jo også feil. De er også bare mennesker. Jeg snakket med noen pasienter som ikke følte at de hadde fått fullt ut hjelp med det de kom for, også etter tre måneder, og det var svært vondt for meg å høre. Det interessante er likevel at de sa at de ville anbefalt Modum Bad til andre, og at de tror at de selv kunne fått mer hjelp der på en annen gruppe, eller under andre omstendigheter. Noen vil kanskje komme tilbake. For noen blir også de uløselige problemene som oppstår en gavepakning i hvordan en kan håndtere en slik situasjon, sette grenser, plassere problemene der de hørte hjemme og takle et sånt stress over tid, og ikke minst hva som oppstår inni en selv underveis. Det var interessant å erfare hvordan de fleste situasjoner kan bli brukt terapeutisk, spesielt kanskje de som ikke i utgangspunktet er bra eller fungerende.

Alle avdelingene lever veldig separate liv i forskjellige hus, og det samme gjør de fleste gruppene. Men de senere år har de tre gruppene under Depresjon jobbet mer med hverandre. Vi hadde for eksempel trening sammen to ganger i uka, og et fellesmøte, samt at to av gruppene hadde bord i spisesalen som var rett ved siden av hverandre. To av gruppene som bodde i samme hus og delte kjøkken og stue ble godt kjent, mens vi åtte som bodde i et hus for oss selv var litt mer på egenhånd. Vi var inndelt i tre grupper: Relasjon, Emosjon og den jeg var i, Vita. Gruppene jobbet veldig forskjellig.

Jeg var heldig. Eller kanskje det var alle som ba for meg (det høres sikkert provoserende ut). Eller kanskje det var valgene vi tok underveis da store problem oppstod som gjorde at vi alle fikk så stort utbytte. Mange tårer ble felt på avslutningslunchen hvor vi blant annet takket terapeutene våre. Flere av oss holdt taler, det ble historie- og diktlesing, sang- og musikkopptredener, alle terapeutene talte til oss, og vi gav dem kort med personlig hilsen og blomster. Stemmen min brast da jeg takket dem. Jeg er dem så uendelig takknemlig for det de har gjort for meg. Som jeg skrev til en på kortet, så er det umulig å beskrive det med ord, men i tillegg til håp, og varme, og verktøy, så kom de med terapeutisk hjelp som jeg faktisk tror forandret noe inni meg på et dypt plan. Men hva den terapeutiske hjelpen ville vært om jeg ikke følte at de var glade i oss er jeg usikker på. Etter som ukene gikk kalte vi dem av og til med den passende beskrivelsen, for foreldrene våre. Overlegen og lederen vår innrømte gladelig at han var glad i oss og ofte ville være sammen med oss utover terapitiden. Det gav oss bare enda mer respekt for han. Å, nå blir jeg rørt her jeg sitter. Det var som om de inviterte oss inn i varmen de hadde i deres eget fellesskap, og at vi åtte fikk lov til å bli en del av noe større sammen med dem. Jeg sa til lederen den siste dagen at jeg ikke forstod hvordan de klarte å knytte seg sånn til gruppe etter gruppe og gi så mye av seg selv uten å bli avstumpa og distanserte. Det var sterkt å få oppleve. Mange ganger så jeg tårene stod i øynene deres over det vi fortalte eller slet med, jeg så dem til og med gråte på våre vegne. To av de fem hadde jobbet der i 20 år, en i åtte. Tenk at det fins sånne som dere! tenkte jeg mange ganger.


Vita-opplegget som jeg fikk lov å være del av, er helt spesielt. Det er, i følge dem selv, det tøffeste opplegget på Modum Bad og i hele Europa. Det har blitt til gjennom mye forskning, og det er mange tanker og teorier og erfaringer som ligger til grunn for det. I 19 år, siden 1998, i en tid hvor psykologien har utviklet og forandret seg enormt, har de stått fjellstøtt. Vi var gruppe 79. 79 ganger har dette blitt gjort, omtrent helt likt. Nesten ingen ting er forandra fra gruppe 1 til oss. Det sier sitt. Et år etterpå kommer alle gruppene tilbake for å samles, fortelle om året som har gått, evaluere og tenke videre. Noe må Vita-avdelingen ha gjort riktig siden de fortsetter som før med det samme programmet tross intense og kritiske evalueringer både rett etterpå og et år senere.


Det kan være jeg kommer til å blogge litt om innholdet i disse tre månedene på Vita. Hva vi faktisk gjorde hele dagen fem dager i uka, hva vi lærte, hva det ble fokusert på. Men hvis jeg nå skal komme med ett eneste ord til slutt som utgjorde endringen, og som jeg tror kan være den store forskjellen fra mye annen psykiatri jeg har vært borti, så er det ordet følelser. Fokus på følelser. Så enkelt. Så nesten banalt enkelt, og likevel så utrolig vanskelig...