Å ha tweens i livet mitt!

Jeg er så heldig å ha to tweens som tantebarn, men alt er ikke så enkelt som det en gang var. Jeg tror framdeles jeg nyter tittelen som en ganske kul tante, selv om Kaleb syns jeg er strengere enn mammaen sin, men ting har likevel forandra seg. Det er ikke lenger sånn at det kommer stormende unger hver gang jeg gjør min entré inn døra. En og annen titter kanskje opp fra det de holder på med, eller fortsetter å se stivt inn i iPad'en til jeg vifter hånda foran fjeset: "Hallo!!!" Ikke er det nødvendigvis helt fantastisk å ha alenetid med tante heller. Jeg husker framdeles første gang Kaleb dro på det da jeg spurte om han ville være med meg på noe... og svarte til slutt: "Eg må tenka på det!" Han hadde kanskje bedre ting fore. Kanskje det skjedde noe med vennene, kanskje han skulle finne på noe annet, han måtte se det an. Jeg ante at det var forandringer i vente.

Det er heller ikke like lett å vite hva en skal finne på lenger. Før var det bare å foreslå en togtur eller et par timer på biblioteket. Eller ingen forslag i det hele tatt, bare at de skulle komme til meg. Ikke så lett nå lenger. "Ke ska me gjør?!" er det første spørsmålet. Kinobesøk er framdeles en hit, og begge guttene er alltid klar for kino, og liggebesøk. Men hva skal vi gjøre på hjemme hos meg? Da de var små var det ikke så mange planer jeg hadde. Jeg sørget for å ha baguetter, spaghetti og kjøttdeig tilgjengelig, men ellers var det nok med tegnesaker og litt lego. Filmen om Fimlene så vi om og om og om igjen. Jeg kunne gi Kaleb en oppvaskkost og så stod han med meg på kjøkkenet, eller vi laget muffins sammen. Noen ganger hvilte jeg på sofaen mens de lekte med lego, og ellers var vi alltid mye ute - i Sandtangen, på lekeparker, på skateparken i Sandnes, turer med toget, sykkelturer, små gåturer, med og uten matpakke. Men hva gjør jeg med tweens? Tweens med egen mobil og mer kunnskap om tekniske ting enn meg. Når tegning er kjedelig og lego er barnslig? Det var jo sånne ting jeg var god på. Jeg er ikke noe særlig på gaming eller Minecraft. Og ikke har jeg PC, Nintendo eller noen av de andre plattformene som trengs heller.

Det er en ny epoke, og jeg syns det har vært ganske utfordrende. Den kom så brått. Jeg var borte så mye i 2-3 år og plutselig var de blitt så store.


Igjen - selv om jeg kjenner på sorg over at de ikke er små og vil sitte i fanget mitt lenger - så vet jeg at jeg må omfavne det nye. Det er jo så fullt av muligheter, jeg har bare ikke oppdaget dem enda. I dag tar jeg begge tweensa med på kino og så skal de overnatte. Jeg hadde hverken ekstra seng, dyner, laken eller puter, og spill og andre ting de kunne lekt med ligger i en av de 10 eskene jeg ikke har megt meg til å få opp fra kjelleren. Gjesterommet er uten møbler, og bare lego og tegnesaker spredt utover. Jeg kjente på masse stress over at de begge skal komme. Prestasjonsangst nesten. Det som har vært så lett ble plutselig litt vanskelig. Det er jo så viktig for meg at det blir kjekt.

Jeg måtte sette meg ned og si til meg selv at det verste som kan skje er at de syns det er litt kjedelig. Og så kjente jeg glede fordi jeg vet at det likevel vil bli et godt minne. De kommer til å huske at de overnatta hos tante, og i verste fall at det kanskje var litt kjedelig, at de ikke fikk lov å spille så mye på mobilen, at hun ikke hadde PlayStation, og at de ikke alltid hadde så mye å gjøre, men de kommer også til å huske at vi var sammen, at tante brydde seg, at hun hadde tid og at hun hadde invitert dem. De kommer til å huske at vi satt rundt bordet og spiste i lag, den samme spaghettien og kjøttsausen som jeg alltid lager, og hvite baguetter med ost og egg på morgenen. De kommer til å vite at de var velkomne og at de hadde et sted å gå, der noen kunne ta i mot dem. Selv om det tidvis kunne være litt gørr. Det gjør meg glad å huske på dette og jeg slapper litt mer av.

Etter mye strev med å prøve å få hit noen gamle senger, gav jeg opp og kjørte en mer moderne 'typisk meg' variant. Jeg kjøpte to oppblåsbare madrasser på tilbud på JYSK (som selvfølgelig blåser seg opp selv bare jeg putter stikkontakten i veggen), og har tenk at guttene skal hjelpe meg med å få dem opp. Så lånte jeg noen gamle dyner av mor, et laken og et sengesett og Millionær-spillet. Jeg kjøpte en kortstokk, noen blader og kakao - rett i koppen - i tilfelle været blir fint og jeg får dem med meg ut på en liten tur på Skjærtorsdag. Det er sikkert mer enn nok. Det viktigste er jo at vi er sammen.

Jeg stresser ofte med at alt skal bli så perfekt. Jeg må ha kontrollen. Jeg må vite at de koser seg, jeg må vite at jeg alltid gjør mitt beste og at jeg har arrangert alt slik at det blir optimalt. Men tingen er den, at det gjør jo aldri det uansett. Om jeg så orkestrerer det ned til hvert bidige minutt, så vil det skje noe som forandrer ting. Sånn er livet. Det blir ikke perfekt, selv om jeg gjerne vil. Jeg kan ikke kontrollere det eller sørge for at det er kjekt hele tida. Men jeg kan være til stede. Jeg kan være en ekstra voksen som er der og som kan lytte til hemmeligheter og dagliglivet og gi noe som foreldre alene ikke kan, jeg kan gi dem en del av en større familie og en del av et større fellesskap. Og det tror jeg er nok. Så får jeg med tiden lære meg å omfavne denne nye epoken - tweens - og glede meg over alt den bringer med seg.

De har blitt store, og det har også sin sjarm. Her var vi sist på kino og så - var det Minions? I kveld er det The Boss Baby. Det blir gøy! Jeg skal prøve og bare nyte det!