Hva vil det si å være en kristen?

Påsken er en spesiell høytid for de som kaller seg kristne. Det blir gjort mye ut av julefeiringen, da Jesus ble født i en stall, men hvis en virkelig skal forstå hva det vil si og være en etterfølger av Jesus, så må en forstå påsken. Her er selve essensen av kristen tro, selve kjernen, det som de aller fleste som kaller seg kristne faktisk er enige om.

Jesus, som var fullt menneske og fullt Gud og som levde et liv uten å gjøre noe galt, velger å dø på et kors for å gjøre bot for all verdens synd. Det vil si at ingen av oss kan nå inn til Gud i oss selv, vi har alle gjort noe galt, og gode gjerninger alene kan ikke føre oss fram til en hellig Gud. Det måtte et botemiddel til, et offer, en død, noen måtte bane veien til Gud, noen måtte ta straffen for alt det gale som blir gjort, og det kunne ikke være hvem som helst. Det måtte være en som ikke hadde syndet, som hadde kjent på det å være menneske, vært fristet til å gjøre feil, til å lyge, stjele, baksnakke... men som valgte og klarte å ikke gjøre det.

På skjærtorsdag inviterer Jesus sine nærmeste til et siste måltid med seg og forbereder dem på sin død. På langfredag dør han en grusom død på korset, og på 1.påskedag - i dag - kommer kvinner og disipler til graven, og den er tom. Han er stått opp fra graven. Fordi han er Gud, ikke bare menneske.

Dette er en ekstrem fortelling, og ja, det kreves tro for å tro på den. Historien er overnaturlig, den er full av umuligheter og usannsynlige hendelser.

Dette tror jeg på, og dette tror millioner, og kanskje milliarder av mennesker på i verden i dag. Dette som begynte så smått med én mann og tolv disipler for over 2000 år siden har spredt seg til hele verden. Etter opplysningstiden og frammarsjen av vitenskapen, og etter postmodernismen og sekularismen, så er det like fullt utallige som tror på dette enda, så umulig, så provoserende og overnaturlig det enn høres ut som. Og dette - at vi nå kan nå inn til Gud, gjennom Jesus, er selve evangeliet, de gode nyhetene, det som de første kristne fortalte frimodig til alle de traff: Vi kan bli kvitt vår skyld og skam! Noen har sonet straffen for oss! Vi kan komme fram for Gud! Guds rike er nær!

Dette var gode nyheter for 2000 år siden, og det er gode nyheter i dag. All den dårlige skammen jeg kjenner på som ikke er min, såvel som den riktige; de tinga i livet jeg har grunn til å skamme meg over, kan jeg kaste på han. All min skyld, det vonde jeg gjør, de jeg har skadet, de jeg tenker vondt om, og all feilaktig skyldfølelse jeg føler over ting jeg har gjort som ikke er galt - alt kan jeg gi til Jesus, og vite at jeg er tilgitt og at det fins helbredelse for alle sårene jeg har. Jeg kan ha et nært fellesskap med en levende Gud, som har all makt i himmel og på jord.

Troen er full av paradokser, motsetninger som er nettopp det - motsetninger. De må leve side om side. Den greske filosofien med logisk tenkning er ikke dekkende til å forstå hva troen innebærer, og kan ikke forklare paradoksene fullt ut. Bare det at Jesus var fullt Gud og fullt menneske er et eksempel på det.

I dag, under feiringen av at han har stått opp fra graven, hadde jeg tante Kari og mor på påskemiddag. Det var en fin stund sammen. Da leste jeg noen sitater fra Bibelen, fra Profeten Jesaja, som snakker om Jesus ca 700 år før han ble født:


     "Han [Jesus] var foraktet, forlatt av mennesker,
          en mann av smerte, kjent med sykdom,
          en de skjuler ansiktet for.
          Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
          
     Sannelig, våre sykdommer tok han,
          våre smerter bar han.
          Vi tenkte: Han er rammet,
          slått av Gud og plaget.
          
     Men han ble såret for våre lovbrudd,
          knust for våre synder.
          Straffen lå på ham, vi fikk fred,
          ved hans sår ble vi helbredet.
          
     Vi gikk oss alle vill som sauer,
          hver tok sin egen vei.
          Men skylden som vi alle hadde,
          lot Herren ramme ham.
          
     Han ble mishandlet,
          han ble plaget,
          og han åpnet ikke munnen,
          lik et lam som føres bort for å slaktes,
          lik en sau som tier når den klippes,
          og han åpnet ikke munnen."

Vi feirer påsken med å spise et lam, som symboliserer Jesus, som var det uskyldige og feilfrie lammet som ble ofret på korset.

De siste årene er det Christina og familie som har invitert familie og forskjellige venner til å komme sammen og feire, og spise lammet. Sammen med masse tilbehør!

I år var det venner fra Skien som var med oss på langfredag, og så hadde jeg som nevnt mor og tante Kari på påskemiddag i dag. For meg personlig har disse tradisjonene blitt viktigere og viktigere de siste årene. At påsken er noe mer enn bare ferie og fri, at det handler om kjernen av troen min, stikker dypere og dypere.