Viktigheten av barndommen

Selv om jeg føler jeg er sterk nok og står oppreist, innrømmer jeg gjerne at det ikke er like lett å dele om oppholdet mitt på Modum Bad og mine personlige utfordringer på bloggen min. Det er noe med det å dele det som er vanskelig mens det pågår, mens du er midt i stormen og ikke vet hvor det vil ende eller når det vil bli bedre - usikkerheten og mangelen på kontroll - og ikke minst sårbarheten - som gjør det tøffere enn om det var et ferdiglaget kapittel. Å fortelle at "Ja, jeg hadde det ganske tøft i fjor etter Modum," er noe ganske annet enn å prøve å dele hvordan det er akkurat nå mens jeg hver dag kjemper for å stå i det og noen ganger å holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hva jeg kjenner mest på - usikkerheten over hvem som vet og hva de vet, eller hva andre kan tenke om det og meg. Eller kanskje jeg er mest redd for hva arbeidskollegaer skal syns, eller dere jeg kjenner ganske godt, men ikke har snakket med om dette, eller de mer perifere bekjente eller tidligere venner - kanskje fra barndommen eller Lundehaugen videregående, som kjente meg i en helt annen tid? Å vite at mange hundre av mine Facebook-venner leser dette, men ikke hvem av dere det er, og uten å vite hva dere tenker, er litt skummelt. Det gjør meg sårbar, og jeg har valgt det selv. Kanskje det er derfor jeg aldri sier ja til venneforespørsler på Facebook av folk jeg ikke kjenner. Selv om bloggen er en offentlig side, så innbiller jeg meg at jeg da i alle fall har bittelitt kontroll.

Foto: barnehage.noDet har vært viktig for meg å sette grenser. Jeg kjente etter det 3.innlegget om Modum at det sikkert var nok for nå, men så leste jeg en artikkel om to feminister som hadde uttalt seg om barn og tilknytning i forhold til barnehage, som til og med ble diskutert på barnehage.no sin side. Og så har det kommet flere og takket meg personlig for det jeg har skrevet, som har fått meg til å tenke litt på det igjen - hvor enormt viktig det er å være åpen om psykisk helse, selv om det er vanskelig. Og så tenkte jeg at jeg uansett ikke kan forlate Modum Bad-temaet uten å nevne noe av det som forandret meg mest der, nemlig å forstå viktigheten av barndommen min, og bruke tid på å bearbeide den, og få helbredet gamle sår.

Siden jeg tok valgfag psykologi i 3.klasse på videregående og kjapt innså at jeg ikke ville bli psykolog allikevel, har jeg hørt lite om Freud og betydningen av barndommen når det kommer til psykiske problem. Da lærte vi om alle de store psykologene og filosofene - Piaget, Erikson, Jung... og hovedvekten lå på Freud; det ubevisste, psykoanalysen, utviklingen av seksualitet, Ødipus kompleks, osv. Læreren fortalte oss en historie som visstnok skulle være sann. Om en dame som kom med sin fem år gamle sønn og ba om hjelp for ham, hvorpå Freud skal ha kikket på gutten og konstantert at det var allerede for sent å gjøre noe, gutten var jo fem! Om historien er sann eller ikke vet jeg ikke, men den sa oss noe om hvor viktig barndommen, og aller mest de første leveårene er. De en husker lite eller ingen ting av, de årene som foreldre har fortalt meg at omsorgen de gir kan føles nesten "unødvendig", siden en gir så mye som ikke en gang blir husket! Men denne tiden mente Freud var absolutt viktigst, og avgjørende for barnets videre helse og utvikling. Siden timene i psykologi valgfag, jeg var 18 år, har jeg hørt lite om dette i forhold til psykiatri. Når jeg har hørt om det har det gjerne vært i mer pedagogiske settinger, da jeg var lærer for eksempel. I psykiatrien har det i min oppfatning blitt mer og mer fokusert på kognitiv (tanke) psykologi, og her og nå, å ta utgangspunkt i det som skjer nå og som en føler nå. En har jobbet med grenser eller andre problemstillinger ut fra hva som skjer nå. Jeg, som har gått en del i terapi, har faktisk aldri jobbet med barndommen min. Er ikke det litt rart? Det har vært konstantert og fortalt litt om hvordan hjemmemiljøet var og problemstillinger der, men da ut fra hva jeg tenker om det nå. Det jeg har bearbeidet fra barndommen har aldri vært i psykiatrien, men hos sjelesørgere eller ved forbønn.

Men på Modum Bad jobbet vi hele tiden med barndommen (uten at Vita-opplegget bygger hovedsakelig på Freuds lære, det har utviklet seg langt utover det), og når vi ikke gjorde det, kom den opp av seg selv igjen og igjen. Både følelsene og hva kroppen kunne si oss. For selv i årene uten kognitivt minne, så husker kroppen og vi har de samme følelsene. Vi jobbet også mye med hva som skjedde av det vi husket, et minne kanskje fra da vi var 5, noe vanskelig som påvirket oss da vi var 10, osv. Å få tegne det, fortelle det, skrive om det, og koble på følelsene, i et fellesskap - de tre tingene: Historien, føle noe rundt det, sammen med andre - var helbredende i seg selv. Det minnet meg om historier jeg har hørt om traumebearbeidelse av barn som har blitt tatt av Boko Haram-krigere i Nigeria, hvordan bearbeidelsen ble å gå tilbake til "leirbålet" (slik forfedrene våre delte liv, hadde fellesskap og bearbeidet hendelser sammen), for at de traumatiserte eks-soldatene skulle få fortelle sine grusomme historier, og komme seg videre. På sett og vis gikk vi tilbake til "leirbålet" på Modum Bad, og delte disse historiene med hverandre, og gråt og kjente på mange følelser som var med å sette fri.

Jeg tror vi må grave dypere, mye dypere. Det er ikke nok å finne ut hva en tenker, og så forandre tankene, eller å lære seg å sette grenser og si nei. Sju lettvinte teknikker til bedre psykisk helse er ikke nok. I all den hjelpen jeg har fått, er det påfallende at ingen har gravd dypt nok, eller visst hva en skulle gjøre med det en fant. For meg måtte vi så langt tilbake som det første leveåret. Vi måtte se på de første relasjonene mine, til de biologiske foreldrene mine, til en tid jeg ikke husket og ikke hadde språk. At dette var mulig, var en stor opplevelse for meg. Tenk at det faktisk var mulig å gjøre noe med noe som satt så dypt, var så gammelt, og ingen kunne fortelle meg om! Kan det vi ikke husker og ikke har ord for virkelig påvirke oss så mye? Jeg tror de første leveårene er selve grunnlaget for blant annet god psykisk helse, et grunnlag vi skal stå på hele resten av livet. Bare det faktum at hjernen utvikler seg 80% de første 3 årene sier sitt. På Modum fant jeg ikke bare noen som var overbevist om at de første leveårene og barndommen virkelig var så viktige, men som også visste hva en skulle gjøre med det, og hadde redskap til å gå så dypt at en kunne helbrede sår fra disse årene.

Så kan veien til en bedre psykisk helse være lang og gå, forskjellig fra person til person, og absolutt hjelpes av både kognitiv terapi, teknikker og livsstilsendringer. Jeg er ikke i mot noe av det. Men målet med dette blogginnlegget er å muligens gi noen forklaringer på hvorfor mange med psykiske problem ender som "svingdørpasienter" og aldri blir gode, oppmuntre dere som sliter uten å finne svar i hjelpen dere har fått til nå, og fortelle at jeg tror at jeg har funnet en bedre løsning, nemlig å gå dypere, og ta den tunge veien tilbake til barndommen.