Vel, som sagt har jeg vært lykkelig uvitende om det hele. Eller, det er ikke helt sant. Ikke helt uvitende... For nesten tre uker siden hadde jeg den mest interessante ettermiddag med to polakker, den ene CVC operatør (har det noe med rør å gjøre?), etter at jeg endelig hadde bestemt meg for å kvitte meg med toalettet mitt som rant hver halvtime og ikke spylte skikkelig. Magnar mente det lett kunne fikses, men jeg holdt på å klikke etterhvert og i et impulsivt øyeblikk la jeg det ut på Mitt anbud. To blide polakker dukket opp, og vi snakket om Polen og kulturforskjeller og rasisme og alt mulig interessant mens vi sammen dro til Håland Coop og shoppet toalett, og lokk, lyspærer og annet krimskrams. Da de reiste syns jeg det var dumt jeg ikke skulle se dem igjen, og betalte gladelig for jobben - til jeg fikk en beskjed sent på kvelden at "Ooops, de hadde visst dessverre glemt å ta med seg det gamle toalettet."
Jeg kjente en liten anelse av panikk. På den tida bodde jeg ikke på Bryne, og fikk ikke helt med meg hvor toalettet stod, men siden jeg ikke hadde sett det på vei ut til bilen da jeg dro, regna jeg med at det stod i trappeoppgangen. De sa de skulle hente det over helga, hvor jeg presiserte at jeg helst ville at de skulle hente det påfølgende dag. Jeg hadde ikke særlig lyst på en mail fra styret i Bryne allé, eller sure naboer. De svarte at selvfølgelig skulle de det, og selv om jeg tenkte tanken om at jeg kanskje burde sjekke at det ble gjort, så datt det fort ut. Det var jo mai, og så var det travelt, og så dro jeg til Oslo, og så... tja, det gikk dessverre i glemmeboka.
Og ikke visste jeg at imens har alle beboerne i Bryne allé, store og små, både de som bor der, og de som går forbi med hunden sin, som Beathe, kunnet beskue mitt gamle toalett på utstilling.
Ikke før i dag ble jeg klar over det. Jeg var i full fart på vei for å gå tur med Mari i regnværet i ettermiddag, og så en ganske stor lapp i postkassa og måtte bare ta en kikk. Alt blod forsvant fra ansiktet mitt da jeg leste lappen og jeg ble helt kald i kroppen. Enda verre ble det da jeg så at det lå like lapper i alle postkassene til alle naboene, i alle 25 postboksene, samt hengt opp på oppslagstavla. Jeg kikka ut døra og gløtta til høyre, og der stod toalettet mitt, i all sin prakt. Jeg trodde jeg skulle dø av flauhet, og så meg fort til høyre og venstre, som om det stod skrevet utpå meg at det var mitt do!! Hurtig kom jeg meg vekk fra leilighetskomplekset og ringte i panikk til de polske do-skifterne, og prøvde og på en sivilisert, høflig og ikke-anklagende måte å fortelle dem hva som hadde skjedd, inkludert at jeg nå hadde fått massiv klage. Det ble stille i den andre enden. Jeg tror hun (kona til CVC-operatøren) var i sjokk, for så begynte hun å beklage med skrekk i stemmen og la seg langflat. De hadde reist til Polen og glemt hele toalettet!!
Litt mindre panisk da jeg hørte de skulle hente det sporenstreks, møtte jeg Mari ved Sandtangen og viste henne og et par andre jenter lappen, skamlappen som hadde ligget i postkassa. De brøt ut i latter, noe de i huskjerka også gjorde et par timer senere, og jeg måtte le med. Da jeg kom hjem fra huskjerka var toalettet borte.
Men lappene ligger enda i de fleste naboenes postkasser, de får jeg ikke gjort noe med. Så nå får jeg bare ligge lavt noen dager, unngå folk i oppgangen i morgen tidlig, og oppføre meg i tråd med alle leilighetsforskrifter, og satse på at det blåser over. Jeg vil jo ikke bli kjent som "do-dama"!
Det faktiske toalettet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar