Selvfølgelig blir det umulig å reflektere grundig over hvordan troen min har blitt påvirket gjennom sykdom i et blogginnlegg, det måtte i så fall blitt en bok, men jeg kan prøve å si noe om det.
Helt fra jeg var ganske liten har jeg hatt en tro, men et rettere ord for det vil være visshet, en dyp indre sikkerhet om at Gud fins. Etter litt tvil i tida før jeg ble 12, mest på om jeg egentlig ville tro på dette og følge Jesus, så har troen min gjennom tenårene, gjennom ung voksenalder, misjonsliv, studieliv, tøffe tider, glansdager, vært dypt forankra i denne vissheten. I disse periodene opplevde jeg både sterkt nærvær og fravær av Gud, men når jeg ser tilbake på det, ser jeg for meg et barn som sitter på sin fars fang, i trygg forvissing om at hun er elsket. Nå kan jeg også se at det jeg tror skjedde senere kan sammenlignes med et bilde av ei jente som sklir ned av fanget til far og må begynne og klare seg på egenhånd, uten det konstante nærværet, oppmuntringen og forsikringen av far.
Det som skjedde i virkeligheten var at jeg ble syk som 24-åring og følte at Gud forlot meg. Nærværet ble borte. Da jeg trengte Gud mest, og ropte høyest, forsvant han - føltes det som. Og ikke bare i noen måneder, det var snakk om år. Uansett hva jeg gjorde, så svarte han meg ikke, og viste seg ikke for meg. Når jeg tenker på dette i dag, tror jeg det er den største og vondeste hjertesorgen jeg noen sinne har opplevd, og at jeg kanskje aldri helt har kommet over den. Samtidig så har jeg sett med tiden at kanskje det var på tide å vokse opp og klare meg selv, at Gud gav meg ansvar og stolte på meg, og at det også muligens kan ha vært en test? Jeg ser at jeg hadde kommet inn i et ganske usunt mønster hvor jeg ikke levde veldig nær mennesker, men forbeholdt store rom i livet mitt kun Gud. I smerten min og ensomheten ble jeg tvunget til å slippe folk inn på livet mitt og hjelpe meg. Jeg måtte bli avhengig av andre mennesker, ikke bare Gud. Allikevel sitter fortvilelsen, og sinnet av å bli forlatt framdeles i ryggmargen min. Og når jeg en dag står ansikt til ansikt med han, slik jeg tror jeg vil, så er det noe av det første jeg vil spør han om. Hva var det egentlig som skjedde mellom oss den gangen?!
Da jeg ble innlagt på Modum Bad var det derimot ikke lidelsens problem og fravær av Gud som opptok meg mest. Det var mer en snikende følelse jeg hadde hatt lenge av at jeg var mer og mer alene, ikke bare i verden, men også i kirken. Det begynte for alvor å gå opp for meg, at selv om jeg på mange områder hadde de samme tankene og meningene, de samme holdningene, moralen og etikken som for 20 og 30 år siden, så hadde ikke verden rundt meg det lenger. Klimaet hadde forandret seg, som i doxaen (tidsånden) - det som nå var de rådende idéene og tankene i samfunnet, hva som var politisk korrekt å si og mene, hvordan en skulle diskutere og oppføre seg i forskjellige settinger var endret - også i kirken. For første gang innså jeg at jeg på mange måter og noen områder var blitt et mindretall der også, det stedet og folkene - både nært, nasjonalt og internasjonalt - som var hjemmet mitt, storfamilien min, et fellesskap som jeg hadde forpliktet meg på - føltes ikke lenger som hjem. Jeg var blitt en fremmed, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det, ei heller akseptere det.
På Modum Bad begynte noe av prosessen i sjelesorg, hvor jeg fikk snakke åpent om dette med en prest. I dette rommet kunne jeg sette ord på tvilen min, på smerten, på usikkerheten. Jeg kunne høre meg selv snakke og det gikk opp en mengde lys for meg. Jeg følte meg fremmed. Jeg følte meg som en minoritet i minoriteten. Jeg følte meg redd og alene.
Denne prosessen har fortsatt etter at jeg kom hjem. Jeg fikk raskt kontakt med enda en prest, og sammen har vi nøstet opp i både det å føle seg fremmed i kirken, og fremmed i samfunnet, samt sinnet og sorgen jeg følte da jeg trodde at Gud forlot meg den gangen jeg trengte han mest. Jeg har funnet ut at jeg må bruke tid og finne ut hva jeg virkelig mener om mangt angående troen min, og også hvem (enten det er bøker eller personer) jeg ønsker å påvirke meg. Hvis jeg bare flyter med elva, blir ørene mine daglig proppa med whatever som dukker opp i nyhetene, sosiale medier, aviser, og folka jeg omgås med, den rådende doxaen. Vil jeg det? Tror jeg dette er sannhet? Dette, og mange andre ting holder jeg på å finne ut av, dette tar jeg meg tid til å se på og kjenne på, og vil fortsette å gjøre framover.
På Grimerud gård i Stange, Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge. Jeg var tilbake nå i slutten av mai etter 20 år, til en tid i UiO som hadde stor påvirkning for troen min.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar