lørdag 5. august 2017

Ferien min - tid for hvile

Jeg har vært tilbake i jobb i to uker, men jeg merker at jeg langt fra er tilbake fra feriemodus. Kanskje det er fordi jeg ikke føler at jeg har fått lang nok ferie? Jeg innrømmer glatt at årene som lærer og student gjorde meg en smule bortskjemt. 10 år med 2 måneder ferie hver sommer tok jeg for gitt, og kom nesten alltid tilbake i midten av august proppfull av energi og arbeidslyst. 3 uker gir ikke samme effekt. 3 uker hvor alt må skje, både full hvile, gøy, opplevelse, reising, beising av terrasse og andre prosjekt jeg ikke får tid til i hverdagen, osv, osv. Det er alt for lite tid. Hvordan gjør vanlige folk det? Årene som lærer har det - helt ærlig - tatt meg nesten 3 uker bare å roe ned før jeg virkelig klarer slappe av. Deretter har det vært en god måned med total avslapping hvor jeg ikke har tenkt på lærerjobben et sekund, jeg har glemt brukernavn og passord, jeg har kost meg og solt meg, før jeg begynner å bli litt rastløs og har en uke til å mentalt forberede meg og glede meg til å være tilbake på jobb. All honnør til "vanlige folk" som har 3 uker ferie om sommeren!

Stikkord for feriene mine pleier alltid å være hvile. Det er enormt viktig for meg. "Den som prøver å få med seg alt, får ikke med seg noe," er en god leveregel. For å få tak i det beste, må en gi slipp på mye godt. Med så mange inntrykk i hverdagen, i jobben, sosialt og ellers, er jeg veldig klar over at jeg i ferier - og i andre sesonger - trenger å gi slipp på behov for å få med meg alt, være "on top of things", være oppdatert på nyheter og sosiale medier, i tantebarna mine sitt liv, i alt jeg skal få gjort... og pleie det jeg tror på - at å virkelig hvile fra hverdagen, er ekstremt viktig. Det er så lett å fylle dagene med aktiviteter at jeg kan glemme hvem jeg er uten dem. Jeg trenger å søke dypere hvem jeg er uavhengig av det jeg gjør og hvem jeg har rundt meg. Jeg trenger å kjenne på følelsene som oppstår i meg når jeg ikke presterer, enten det er angst, uro, tristhet eller sinne som slår meg tyngst. Da blir følelsene et kart med informasjon om hva som egentlig foregår på innsiden av meg. I den daglige tralten glemmer jeg dette, eller jeg legger aktiviteter over slik at jeg slipper å kjenne på det. Men i stillheten, i hvilen blir jeg konfrontert med meg selv, møter jeg meg selv i døra, og finner ut hvordan jeg har det på dypet, og hva jeg egentlig vil. Ofte kommer jeg ut av slike tider med en større bevissthet om å leve enklere, å lytte mer, å skru av sosiale medier oftere, å være i stillhet mer. Dette blir stolper i livsløpet mitt, som jeg kan navigere etter.

Erling Rimehaug (forfatter og journalist i Vårt Land) skriver det sånn i sin bok Tørsten gir lys: "Eneboerne [kunne være munker på 300-tallet] som dro ut i ørkenen, gjorde det for å slippe ut av samtidens høye puls og få ro. I ørkenen står tida stille. Det ene døgnet er det andre likt. Etter hvert stilner alt av. Man får god tid... Tålmodig venting er ikke av de ting som står høyt i kurs i dagens samfunn. Vi skal ha svar med en gang. Vi vil se løsningen samtidig som vi møter problemet." Deretter beskriver han en pastor og forfatter som er i villrede om veien videre, som oppsøker en koptisk munk i Egypt og øser sin bekymring ut over han. "Hva skal jeg gjøre?" klager han. Munken som har lyttet i taushet mens han tilsynelatende arbeider uberørt med et lærkors har et ord som svar: "Vente."

I hviletiden lærer jeg meg å vente. Jeg lærer meg å slippe. Jeg lærer meg å godta. Jeg lærer å være.

For min del ble denne sommeren noen uker hvor jeg skrudde av Facebook og Snapchat og la ut noe på Instagram mens jeg bevisst ikke skrolla ned og fulgte med på hva andre gjorde. Det ble en sommer med minst mulig nyhetslesning. Det ble en sommer hvor jeg var veldig nøye med hva jeg tillot meg å se på på TV og Netflix. En tid som startet med Bibellesning hver morgen og tid til å be og lytte, både til Gud og til meg selv. Ikke fordi jeg måtte, ikke fordi det er en lov som sier at slik må en gjøre for å hvile, men fordi jeg vet at om jeg virkelig skal koble av, kan jeg ikke ta innover meg alle de intense inntrykkene som daglig slenges mot meg - fra sosiale medier, nyheter, TV, og de jeg har rundt meg. Etter inspirasjon fra et stevne som heter Oase en uke i Fredrikstad, ble jeg oppmuntret til å lage et Værerom i det ene soverommet i leiligheten min. Et sted hvor jeg kan bare sitte og være, hvor jeg kan be, hvor jeg kan tenne lys, skrive ned bønner på lapper - og komme slik jeg er for å finne hvile midt i en travel hverdag.

Men allikevel - 3 uker var ikke nok. Kanskje det ble for lite sol. Eller kanskje jeg bare må venne meg til at nå når jeg ikke lenger er lærer, må jeg tenke annerledes, jeg må sørge for å få de ukene med hvile og pusterom som jeg trenger, men bare på andre måter og underveis i hverdagen.


Herlige dager med sol på Østlandet, på besøk hos Vibeke og Siv Merethe

Bibelen på app har blitt en slager i sommer (søk i AppStore på "Daily audio Bible")


Terrassen før og etter sårt tiltrengt beis. Jeg skulle ønske far var her slik at han kunne se hva jeg har gjort!

Bare én dag på Borestranda ble det i sommer - med disse fine. Det var minst 6 dager for lite!

Møtene på Oase


Litt tynt i rekkene på Luther-seminar

På Oase traff jeg på den herlige IMI-gjengen og vi koste oss i sola på Gjestgiveriet i gamlebyen i Fredrikstad flere dager

Der traff jeg også igjen Isabella Leroy (fra Idol og Grand Prix). Henne har jeg ikke sett på nærmere 10 år, men har mange fine ungdomsminner med henne og søsteren Karianne. Jeg vil gjerne tilbake til Fredrikstad og det nydelige Østlandet!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar