Det var Kapittel 17 på Sølvberget Stavanger kulturhus, som er min arbeidsplass, og jeg hadde mine første program - et to-delt seminar om Hvor ble det av den arabiske våren? med foredrag av tunisiske Lina Ben Mhenni (som kom i Stavanger Aftenblad dagen etter) og samtale med henne, Jacob Wærness, tidligere sikkerhetssjef i en storfabrikk i Syria og aktuell med boka Risikosjef i Syria, og Mohammad Habeeb, fribyforfatter i Stavanger som jeg jobber med til daglig. Det var skummelt og stress og spennende å ha mitt første arrangement på selveste Kapittelfestivalen, som er en festival for litteratur og ytringsfrihet med langt over 100 forskjellige program denne uken og mange tusen besøkende. Det var så mye å tenke på, alt fra det praktiske, som hvor vi skulle ha arrangementet, hvem vi skulle invitere, hvem skulle gjøre hva, til innholdet - å komme opp med en beskrivelse av hva dette skulle være, fra tittel og format til hva seminaret skulle handle om, og hvordan vi kunne få det best mulig fram. Så kom bestilling av flybilletter for forfatterne som kom fra Tunisia og Sveits, hjelpe til med visum, hotellbooking, og ikke minst å så ta vare på dem når de kom, passe på at de fikk festivalpass og mat, ble henta på flyplassen, og så videre. Jeg skulle selv innlede arrangementet, og hele dagene før følte jeg at jeg gikk rundt og ikke var helt til stede. Heldigvis hadde jeg en ressursgruppe rundt meg som har gjort dette hundrevis av ganger før. De fortalte morsomme historier om hvor galt det kan gå, for eksempel at 12 mennesker dukker opp i en stor kinosal, og hvordan livet går videre allikevel. De forsikra meg om at jeg kunne slappe helt av, siden jeg allerede visste det ville komme mange på forhånd.
Så på selve arrangementet fikk vi pressa inn cirka 140 stykker og ikke en stol stod ledig. 70 elever fra videregående skoler hadde kommet, og mange andre spesielt interesserte eller som jobbet med flyktninger eller innvandrere på en eller annen måte. Og selv om jeg kan se i etterkant hva jeg kunne ha gjort bedre, så gikk det generelt veldig bra! Lina Ben Mhenni, som jevnlig blir invitert til USA og europeiske land for å tale, sa at det var den beste opplevelsen hun hadde hatt av reising. Kanskje litt fordi vi hadde fått med kjæresten hennes på turen, men uansett ble turen hennes med samtaler med oss og de andre forfatterne hun traff, samt en Lysefjordentur, hvor hun streamet store deler av turen live med stor seerskare fra Tunisia, en stor suksess. (Vi og) Jacob Wærness og Mohammad fikk henge med sitt idol, poeten Adonis (mange ganger foreslått til Nobels litteraturpris), og generelt var det veldig god stemning.Noe av det som imponerer meg mest med Lina er at hun blir i Tunisia. Hun fortalte meg at alle aktivistvennene hennes fra 2010-2011 som kjempet med henne under den arabiske våren, har forlatt Tunisia og flyttet til Europa eller USA. "De har gitt opp Tunisia!" sier hun. Da de ble klar over at revolusjonen kanskje ville ta årtier å gjennomføre, og at de store forandringene ikke ville skje med det samme, mistet mange håpet. Selv har hun kjent på håpløshet mange ganger og gjentatte ganger fått sjanse til å flytte utenlands, men sier at det aldri har vært aktuelt: "Jeg må være her og kjempe for Tunisia!" Konsekvensene av det er ikke noe hun snakker veldig høyt om. For etter at hun til stadighet går kritisk ut mot myndigheter, blogger og streamer folkelige demonstrasjoner, og kjemper for lovendringer, og spesielt etter at hun ble fredsprisnominert i 2011, er det ekstremt farlig å være Lina. Å være aktivist tok fra henne den trygge jobben som lærer på et tunisisk universitet i hovedstaden. I tre år har hun vært arbeidsløs og ingen vil ansette henne. Og i 4 år nå har hun levd med 24 timers beskyttelse av politiet. Uansett hvor hun går blir hun konstant fotfulgt. Til og med på noen foredragsturer til land som Italia, har politiet fulgt etter. Det var en av grunnene til at hun syns det var fantastisk å komme til Norge. "Ingen politi som passer på meg, og ingen politi i gatene!" sa hun til meg da vi satt på en kinesisk restaurant på Bryne og så ut vinduet og rett på torget. For meg ble det en sterk påminner å tenke seg et Bryne sentrum fullt av politi, og hvordan det må være at de alltid følger etter en.
Lina gav meg mye å tenke på i uka som var, og gjorde meg nysgjerrig - både på Tunisia og livet hennes, og jeg føler meg priviligert at jeg fikk treffe henne og bli kjent med henne.
Forberedelsene til seminaret har vært omfattende og veldig kjekt!
Jeg prøver å finne min rolle som koordinator. Her avbilda i dype tanker av Anett Braut.
Små glimt fra uka!
Det var surt vær på Lysefjorden, men Lina og kjæresten var i Himmelen og utrolig fascinert av den vakre naturen. Herlig å treffe Njål Haugland (leder i Friends of Tunisia) også, og vi fikk mange gode samtaler.
Et vennskap, Norge Tunisia
Photo cred: Anne Liv Tønnessen
I neste innlegg skal jeg blogge om del to av høydepunktene under Kapittel 17: Morten Traavik, min venn fra Nord-Korea, og hva jeg mener om mangel på debatt og konflikt i dag i forbindelse med dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar