tirsdag 5. september 2017

La oss snakke om angst

Jeg har tenkt en stund at jeg har hatt lyst til å skrive litt om angst. Kanskje for å ufarliggjøre det? Eller å gi det et ansikt, mitt ansikt? Kanskje for å fortelle min vandring i dette, ikke som ekspert eller fagperson, men som en som har slitt med det flere ganger over tid.

Den første gangen jeg opplevde angst var en forferdelig opplevelse. Jeg visste ikke helt hva som traff meg. Det var bare en blanding av panikk og en vond følelse i brystet, som jeg ville gjøre hva som helst for at skulle gå vekk. Jeg var nesten uvitende om psykisk lidelse på den tida - og redd det, samtidig som jeg syns det var fascinerende. Men de første opplevelsene av angst handlet bare om å få vekk den vonde følelsen og kroppslige fornemmelsen, og håpe at den aldri kom igjen. Da jeg senere forstod at det var angst, men ikke slet med det lenger, var jeg framdeles redd den. Og jeg var glad for at den ikke kom igjen, på mange år.

Den neste perioden jeg opplevde angst visste jeg hva det var. Min første reaksjon var som første gangen, jeg ville bare flykte. Jeg ville gjøre hva som helst for at denne følelsen skulle gå bort. Prosessen i denne fasen - hvor jeg hadde fagfolk rundt meg som lærte meg om hva det var - gikk ut på å ikke være redd angsten, men tvert om å bli kjent med den, til og med ønske den velkommen. Jeg lærte at angst ikke er farlig, at det egentlig bare er frykt som gir fysiske og psykiske symptomer og ubehagelige følelser. Jeg forstod at angst er en grunnleggende, nødvendig følelse, for eksempel i nødsituasjoner. Hvis det skulle oppstå en farlig situasjon, vil sterk frykt slå inn og gi meg adrenalin til å komme meg ut av situasjonen; handle, rømme, tenke raskt, få ekstra krefter og kunne reagere fortere enn vanlig. Angst er når denne frykten oppstår i en situasjon der jeg egentlig ikke har noe å være redd for. Det kan skje i sosiale settinger, når en er i en presset situasjon, om en har måttet tåle tunge belastninger eller av å se en edderkopp - adrenalinet setter inn og blodet pumper raskere, for noen slår hjertet hardt, mens andre blir kanskje svimle, uten at en egentlig trenger å komme seg ut av situasjonen, ganske enkelt fordi den ikke er farlig. Denne frykten er kroppens forsvarsmekanisme, og gjør den i beredskap til å handle raskt.

Å lære hva angst egentlig gikk ut på og å bli kjent med den når den kom, istedenfor å flykte, hjalp meg veldig mye. Jeg kunne gi den et ansikt, det var mer enn noe skummelt og udefinerbart. Når den kom, kunne jeg puste dypt inn og si til meg selv: - Javel, der var du igjen, angst! Lurer på hvorfor du kom nå? Vel, jeg godtar at du er her og velger å kjenne litt på hvordan dette kjennes ut. Hva sier kroppen meg? Hva med følelsene?  Mange ganger førte dette til at angsten minsket og til og med forsvant.

Allikevel - selv om jeg ble "venn med angsten" så kunne jeg ikke la det bli med det. Jeg forstod jo at den også var en indikator på at noe i livet mitt ikke var bra, og det lot seg ikke løse med å bare ta imot den. Jeg måtte finne ut hva som kunne ligge bak, av tanker og følelser og "sår". Gjerne handlet det om at jeg ikke hadde vært så god til å sette grenser, eller at det var noe jeg var redd for som jeg trengte å ta et oppgjør med, eller dypere ting. Å gå i møte med angsten, og noen ganger gjøre det stikk motsatte av hva den sa meg fikk den ofte til å forsvinne, og gav meg mestringsfølelse. Jeg kunne håndtere den istedenfor at den kontrollerte meg. Fikk jeg angst av noe, kunne det hjelpe å gjøre det jeg var redd for, istedenfor å flykte. Da måtte jeg trosse følelsene mine og ønsket om å komme meg langt bort.

Når jeg nå skriver om dette kjenner jeg at jeg er litt redd for å legge ut dette blogginnlegget av to grunner. Den ene er at dere som leser det ikke skal forstå at angst er en så liten del av et stort bilde av det som er meg. Irrasjonell frykt (altså angst) er jo noe jeg tror de fleste har følt, og egentlig ganske normalt for meg å snakke om. Om jeg skulle kjenne på litt angst, blir jeg ikke lenger hverken redd eller stressa. Det kan være en to minutters hendelse som jeg har glemt etter fem minutter. Den andre er at jeg kjenner mennesker som sliter med dette i en så stor grad at det tar over livene deres, og det har jeg stor respekt for. Jeg vil ikke late som om jeg forstår det, og jeg har ikke noen kjapp løsning på problemet. For dem er det ikke bare å ta imot angsten og finne ut hva som ligger bak. Jeg ønsker ikke å gjøre stigmatiseringen rundt angst verre, eller å gjøre det til et større eller mindre problem enn det det er. Men nettopp derfor er det vel viktig at vi snakker om det, og derfor legger jeg ut blogginnlegget. På den måten håper jeg å i alle fall være med og ufarliggjør det bittelitt. Hvis jeg kan være med å bidra til det, så gjør jeg det med glede!

1 kommentar:

  1. Wow er bra å være tilbake med eksen min igjen, takk Dr Ekpen for hjelpen, jeg vil bare gi deg beskjed om at du leser dette innlegget i tilfelle du får problemer med kjæresten din og fører til skilsmisse og du ikke Ønsker skilsmissen, er Dr Ekpen svaret på problemet ditt. Eller du er allerede skilsmisse og du vil fortsatt at han / hun skal kontakte dr. Ekpen stavebeslåingen nå (ekpentemple@gmail.com), og du vil være glad for at du gjorde det

    SvarSlett