Mens vi snakker om angst...

Mens vi snakker om angst, så fikk jeg noen kommentarer på Facebooklenken på sist blogginnlegg. Det er så bra med tilbakemeldinger, for dere som leser det kommer på mye som ikke jeg har tenkt på. Jeg er også selvfølgelig åpen for reaksjoner, og innspill hvis du som leser dette ikke er enig eller ser det på en annen måte. En av kommentarene handlet om at det er viktig å få fram at det går an å få hjelp om en sliter med angst. Det tror jeg er viktig å bekrefte. Jeg vet ikke om det kom så tydelig fram, men jeg har fått en god del hjelp fra profesjonelle til å finne ut hvordan jeg best kan takle angst når den dukker opp. Uten hjelp fra dem ville jeg kanskje enda vært redd for den, og den ville muligens ha kontrollert livet mitt. Nå får den ikke gjøre det.

Et annet poeng jeg har tenkt litt på i etterkant av sist blogginnlegg er hvor forskjellig angst kan oppleves. Mine første erfaringer var veldig skremmende, men når den dukker opp nå kan den lett forveksles med noe annet, den kan oppleves som en enkel uro under mange andre lag av følelser. Jeg tror de aller fleste mennesker, enten de er klar over det eller ikke, har hatt øyeblikk og møter med angst, enten det var den forsterkede fryktfølelsen de fem minuttene du ikke visste hvor barnet var eller bekymringstankene som spinner litt ut av kontroll som gjør at du kan kjenne lett hjertebank. Kanskje vi kaller det noe annet - angst kan jo slå ut på så mange måter. Svimmelhet. Kvalme. Hjertebank. Panikk. Tungpusthet. Uro. Stress. Hodepine. Alt dette kan være angstsymptomer. Jeg tror ikke mange av oss gjennom et langt liv er skånt for å kjenne på disse følelsene og kroppslige fornemmelsene selv om reell fare ikke er involvert.

Da jeg lette etter et passende bilde, kom det bare opp deprimerende bilder ved søk på ordet 'angst'. Men jeg fant dette i Aftenposten innsikt.

I den siste perioden jeg har kjent en del på angst - med lærdom i bagasjen, og verktøy og teknikker for å håndtere den - har jeg lurt på om det går an å bli kvitt den. I mange sammenhenger har jeg hørt og trodd at angst er noe jeg alltid må leve med. Men nå har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved dette. Må jeg godta den for godt? Og har jeg et valg i å la den komme eller ikke? At jeg lurer på dette, betyr ikke at jeg tror at jeg aldri vil føle angst igjen. Men jeg har blitt litt nysgjerrig på om jeg allikevel kan bli mer eller mindre kvitt å måtte leve med angst. I andre sesonger har det handlet om å godta den, å ufarliggjøre og romme den. Og det har vært det jeg trengte da. Men nå tror jeg det rett og slett handler om å komme litt forbi den. Håp i at det ikke er noe jeg må leve med, kanskje.

Jeg har noen egne tanker og erfaringer om dette, jeg har snakket med både venner og fagfolk, og jeg har ikke mange selvsikre svar. Men jeg lurer derimot. Jeg undrer meg over uttalelser over at dette er noe jeg - litt passivt - bare må godta. Kan jeg grave dypt nok og bearbeide det som trengs i livet mitt - fra barndommen og nåtiden - og bli kvitt mye av den? Kan den slutte å plage meg? Jeg er troende til å tenke at det kan skje. Det har slått meg i det siste at i flere settinger så stresser jeg, og angsten kommer krypende, uten at jeg tror det alltid trenger skje. Det er som om jeg mister kontroll, men når jeg minner meg på at jeg har et valg og at det ikke må skje, så forsvinner de vonde følelsene. Det er som om jeg stopper det før det kommer.

Jeg har flere spørsmål enn svar, og kanskje handler det om flere faser av å forstå seg selv, og at det til forskjellige tider kan være forskjellige løsninger..? Kanskje grader av modenhet også, og at nå er jeg der at jeg kan stille spørsmålstegn ved hvor mye angst jeg faktisk trenger å godta.

Jeg ønsker uansett med dette å ha et utforskende perspektiv på angst, og et nysgjerrig blikk på meg selv. Å ha det under lupen, så og si, og ikke godta angsten som en del av livet hvis jeg ikke trenger det.

Takk igjen for kommentarer og likes, meldinger i innboks og oppmuntringer på tomannshånd. Takk for at jeg får lov å dele av livet mitt her på bloggen min, og at det er så mange som leser det jeg skriver. Og til deg som leste det, men ikke gav deg til kjenne og kanskje sliter med dette, så vil jeg bare gjenta det jeg skrev i begynnelsen - det er hjelp og få, du er ikke alene og du trenger ikke å være redd.