På innsiden

Jeg har vært hos den berømte Lina Ben Mhenni og skal tilbake igjen om få dager for å være med på filmfestival, se filmer og debatter retta mot fanger (i prosjektet hennes Books to prisons), treffe kunstgrupper og forhåpentligvis få gå litt i fotsporene til den arabiske våren med henne. Men aller først får jeg være med Njål og Mari Haugland i Sousse, feriebyen, som nå har mistet nesten alle sine vestlige turister. Jeg er spent på hvordan byen er uten, og møter andre gjester på et godt over halvfullt hotell, men med svært få vestlige... en del russere, et par tyskere og franskmenn, men ellers for det meste arabere. Det er en annerledes følelse enn de andre gangene jeg har vært her. Kanskje avventende er den rette beskrivelsen? De jeg kommer i snakk med er fra Algerie og Marokko. De er på guttetur, forklarer de, de er studenter og arbeidere på ferietur. Njål og Mari forteller at disse og lokale tunisere som er på hotellet, er velstående. Og at det ikke er vanlig at tunisiske kvinner, og dårligere stilte ferierer her. «Middelklassen har blitt mindre og mindre, det er flere rike, men også flere fattige enn det var før revolusjonen,» forklarer de.

Mari og Njål, ledere for Friends of Tunisia, er et studium i seg selv. De gav opp alt som kan tenkes av menneskelig luksus og vanlige norske minstekrav og har nå bodd 17 år i Tunisia, og fått 5 barn her. De eldste har gått på arabisk skole og snakker flytende arabisk, samt fransk, engelsk og norsk, mens de yngre går på en norsk-britisk skole de selv har startet, den første i sitt slag i Tunisia, en skole som er en direkte reaksjon på et strikt og gammeldags skolesystem hvor elevene jevnlig blir slått, og læreren underviser på samme måte som vi ikke har sett i norsk skole siden kanskje 50-tallet. «Tunisere ser at skolesystemet deres er totalt utdatert og at de trenger oppdaterte og mer pedagogiske skoler med elevene i sentrum. Flere og flere viser interesse for privatskolen vår som har totalt andre prinsipper enn den tradisjonelle, og hvor vi lærer de tunisiske lærerne pedagogikk, noe de aldri har lært før!» forteller Mari ivrig.

Friends of Tunisia er en spennende organisasjon som også driver med fred- og forsoningsarbeid i et land hvor mye usikkerhet råder. Etter årtier styrt med jernhånd var det i lang tid etter revolusjonen et stort vakum og mye frykt blant befolkningen - hva ville skje nå? Hvordan skulle en reagere nå? Organisasjonen bygger relasjoner på langs og tvers i organisk stil, og jobber tett med kulturhus, ungdomssenter og bibliotek i byen. Jeg blir inspirert og engasjert av å være med dem rundt og høre hvordan de jobber. De er både helt vanlige mennesker som har valgt en svært uvanlig livsstil, og samtidig annerledes og karismatiske. Jeg blir dratt mot noen som så til de grader har ofret et vanlig norsk liv og heller tatt med barna og gjort noe helt annet, for å gjøre en forskjell. Jeg blir fascinert. Jeg ser enorme muligheter for hva som er mulig å få til med få personer, ja, til og med for en barnefamilie. 

Påvirkning gjennom bøker og kultur

«Det strømmer på med muligheter til å påvirke på høyt nivå, så mange at det ikke alltid er lett å vite hva en skal prioritere,» forteller Njål, «det har vært mange år med usikkerhet og lite som skjedde, og bang! så kom revolusjonen og ikke lenge etter skjer det slag i slag.» Mari og Njål har fulle hus (kinosalen tar 500 personer) på kulturhuset når de arrangerer filmkvelder og debatterer beste løsninger for fred og forsoning i et land som har vært gjennom en revolusjon og to alvorlige terrorangrep, først mot de politisk styrende i 2013 og deretter to mot turister i 2015. Noen vil ikke at demokratiet skal lykkes i landet, og med ytringsfriheten har også radikale grupper som før ble holdt tilbake, kommet tydeligere fram. «Men vi trenger et Tunisia som lykkes med revolusjonen,» sier Njål, «Vi trenger det som et eksempel til etterfølgelse for de andre landene. Vi trenger å vite at det er håp og muligheter for å lykkes, også i arabiske land. Tunisia er flaskehalsen til Europa, hvis vi mislykkes vil alle utfordringene, og også flyktningstrømmen øke i styrke, og våre problem bli Europas problem i en enda sterkere grad.»

På besøk i både Sousse kulturhus og biblioteket er det interessant å snakke med kulturhussjefen og biblioteksjefen der, de gjør så mye med så få ressurser. I lange tider venter de på penger til vedlikehold og alt mulig annet som sårt trengs, men idéer, pågangsmot og store drømmer har de mange av. Når jeg snakker med dem og Njål og Mari forstår jeg hvor utrolig viktige de er, det eneste som står mellom mange av ungdommene (og også voksne) og radikalisering, er nettopp kulturhuset og biblioteket og det de tilbyr. For en viktig rolle å ha i samfunnet. For en forskjell. Biblioteket er med på Linas bokprosjekt om å samle bøker til fengslene, slik at flere ikke skal radikaliseres der. Tunisia er jo som kjent det landet som rekrutterer flest IS-krigere til Syria og Irak. En enkel hasjdom for en ung tuniser, med kun islamistisk litteratur i fengslene og garvede eldre radikaliserte innsatte som cellekamerater, er nok til at mange av dem også ender som IS-krigere. Det vil Lina, Friends of Tunisia og biblioteket ha en slutt på, og har til nå samlet inn 25 000 bøker som blir distribuert til alle landets fengsler. Og det er bare første runde! Friends of Tunisia sitt fokus er å sørge for at det kommer litteratur som går på fred, tilgivelse og forsoning. De vet, som Nelson Mandela, at det beste er en fredelig løsning.

Tilbake til Tunis

Søndag ettermiddag og jeg er tilbake på toget og kjenner meg igjen utrygg. Alene etter gode dager med Njål og Mari. Jeg har blitt tryggere her etter å ha hatt dem så mye rundt meg, på toget kjenner jeg igjen på usikkerheten over å skulle dra tilbake til Tunis. Når jeg finner et sete og skal sette meg med alt pikkpakket mitt får jeg smilende blikk av unge menn som også er på reise. De er vennlige, og kommer på egen hånd bort og hjelper meg dra ned persienner som er ødelagte slik at jeg skal slippe å sitte i sterkt sollys. De ler og smiler og hjelper uten at jeg trenger spør. Jeg tar takknemlig imot hjelpen og lurer på hvem de er. Jeg får lyst til å bli kjent med dem, vite hva slags liv de har nå som unge tunisere i et land som har gått gjennom så store omveltninger. Har de fått arbeid? Kan de le mot framtiden? Jeg trekkes mot dem og spøker litt med dem på engelsk og setter meg så tilbake i setet mitt. Jeg ser ikke mange kvinner på turen, men såvidt jeg husker er det flere enn for elleve år siden. Noen få på hotellet, blant annet ei i resepsjonen, og noen reisende damer, også en med en baby på toget. Tunisia er kjent for å ha gitt mer frihet til sine kvinner enn sine naboland. Allikevel - over alt er det mest menn enda, uansett hvor jeg beveger meg.

Tilbake i Tunis ønsker Lina meg varmt velkommen, og det er godt å se henne igjen. Jeg slapper av etter hvert. Vi begynner på en rundtur i byen for å se merkesteder for revolusjonen og jeg kjenner at jeg kommer nok til å bli klar for flere nye eventyr med henne de neste dagene.

  

I Sousse mens jeg venter på Mari

Biblioteksjefen i Sousse og Mari fra Friends of Tunisia ser fram mot videre samarbeid

 

Her er Njål også  med og ser på  muligheter for biblioteket

På besøk i Sousse kulturhus med omvisning av kulturhussjef og Mari

Så  var det togturen tilbake til Tunis og Lina