Det regner katter og hunder når jeg lander i Tunis, hovedstaden. Det høljer ned og jeg kan ikke for at jeg blir en smule deprimert. «Vi skulle visst blitt i London!» spøker noen av de jeg reiser sammen med, flere uttrykker sin misnøye. «Det er egoistisk å si, det har vært tørke, de trenger regnet her!» sier en mann brått. Jeg blir litt sur, selv om han jo selvfølgelig har rett. Bare synd at den tørken ikke kunne vart bittelitt lenger! Vi har jo ikke akkurat vært bortskjemt med sol i sommer.
Lina Ben Mhenni, min nye venninne, henter meg på flyplassen og beklager været, men jeg sier raust at de sikkert trenger det... På vei ut blir jeg introdusert for bodyguarden hennes! What?! Dette er spesi. Jeg hadde helt glemt av at hun blir fotfulgt 24 timer i døgnet! På vei til leiligheten hennes stopper vi for å fylle bensin, og mannen som fyller for henne vet tydeligvis hvem hun er, og skryter av å ha samme etternavn og at han står med henne i frihetskampen. Spøkende spør han om hun har ristet politiet av seg, siden ingen politibil kjører bak henne. Hun peker ironisk på bodyguarden i baksetet - hun har fått lov å kjøre uten politibil i kveld. Flere gjenkjenner henne og det føles litt surrealistisk. Tenk å til enhver tid ha en politibil kjørende bak seg!
Jeg kommer over regnet, selv om det høljer ned første kvelden og også neste dag. Toget fra Tunis til Sousse, hvor jeg skal besøke Njål og Mari (Friends of Tunisia) og både kulturhus og skoler, kunne trengt en solid oppgradering og går så sakte at det tar en time ekstra å komme fram. Det er kjekt å se dem og Lina, selv om jeg kjenner på at jeg reiser alene. Og ja, jeg føler meg faktisk litt tøff. Alt er vel i Tunisialand, men på veien ned hit slår det meg plutselig at jeg reiser alene til Nord-Afrika, til et land som regjeringen.no har funnet ut at de må legge noen advarsler ved. Tenk hvis det skjer noe! tenker jeg. Er jeg egentlig forberedt på dette? På mine to turer tidligere hit, da sammen med en gruppe, fikk jeg ymse erfaringer med den arabiske kulturen. Jeg kom på den korte tiden ikke inn på den, og slet med å forholde meg til den aggressiviteten jeg opplevde fra det mannlige kjønn, enten jeg gikk langs veien, handlet eller tok taxi. Men jeg vet at jeg har mange fordommer, og vil ikke være her med piggene ute, slik det har vært før.
Så i kveld fikk jeg meg en venn. Vi møtes ved pommes fritesen på hotellrestauranten, hvor jeg desperat prøver å finne noe kjent å spise i alle de merkelige tunisiske variantene. Han kommer rett bort til bordet mitt etterpå og spør om han kan slå seg ned. Alle varsellampene blinker. Han er ung, ser arabisk ut og er ganske pågående. Og jeg vedder på at han ved første øyekast tror jeg er en god del år yngre. Men jeg lar han sette seg og vi begynner å snakke. Han er fort på pletten med å fortelle at alle hans venner er gift og at han så gjerne vil ha kjæreste, og at han syns jeg er sååå nydelig. Jeg kontrer fort med at jeg er 38 år, og prøver å innta en moderlig holdning. Han spør deretter om jeg vil være med på stranda i morgen. Jeg tror han er takknemlig for ethvert selskap. Hadde dette vært for et par år siden hadde jeg vært long gone, men denne gangen nøler jeg. Jeg vil se hva som skjer og ikke kappe han av for tidlig. Den første delen av måltidet prøver jeg å konversere samtidig som jeg leter etter alle tenkelige og utenkelige utveier i hodet mitt. Men etterhvert finner jeg ut at han faktisk er ganske hyggelig. Og er jeg ikke alene, jeg også kanskje, og uten noen planer for kvelden? Jeg finner ut at han er fransk, studerer til jurist ved et universitet i Nice, og spiller håndball på høyt nivå. Han vil bli dommer, han kjeder seg i Tunisia og han vil gjerne reise rundt i hele verden, med ei kone, ikke alene. Han sier jeg må komme på besøk i Nice og at han vil ta meg med over alt og vise meg byen, moren hans er visst super all right. Jeg overrumples alltid, som den nordmannen jeg tross alt er, over sånn overdådig gjestfrihet som jeg kan finne når jeg er ute og reiser. Men for å være på den sikre siden skyter jeg inn at jeg er alt for gammel for han. Han lurer seg ihjel på hvorfor jeg er single, og javel, jeg blir jo litt smigret.
Det føles som en samtale med en person jeg nettopp har møtt, men samtidig som med en lillebror og jeg sier ja til å bli med han på shopping utenfor hotellet. På vei ut snapper jeg en liten film av min nye venn, og kommer på at jeg ikke en gang vet navnet hans. Da vi går ut av hotellet henvender han seg plutselig til to arabiske menn, de begynner å gå sammen med oss ut i mørket uten at jeg aner hvor vi skal, og jeg kjenner et øyeblikks panikk. Jeg ser plutselig for meg scenarioer hvor denne snappen blir mitt siste livstegn før jeg forsvinner inn i tunisisk mulm og mørke for aldri å bli funnet igjen. Dramatiske avisoverskrifter flimrer forbi i hodet mitt - tenk om dette vil bli de siste minuttene i mitt liv! Da jeg etterhvert ser virkelige butikker lenger framme på veien puster jeg lettet ut. Magefølelsen min stemte. Dette var en vanlig hyggelig fyr, og jeg koser meg og er trygg på at jeg kommer tilbake til hotellet like hel. Jeg utfordrer fordommene mine på denne reisen, og det er bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar