Jeg ante noe var feil da flyselskapet sa at det ikke var mulig å ta med bagasje på turen, kun håndbagasje, men jeg slo det fort vekk. En liten stemme sa meg at det var litt rart at det var mellomlanding på bare halvannen time, men jeg tenkte at det gikk nok greit når jeg allerede var inne på flyplassområdet, forbi innsjekking og sikkerhet.
Ikke før søndags kveld når jeg nevner for familien at jeg ikke fikk med bagasje og Christina sier det er det rareste hun har hørt blir jeg litt stressa. Og dette slår ut i full blomst når jeg i dag kom på flyplassen og damen i skranken ikke forstod billetten min og hvorfor det ikke gikk an å boarde meg helt til Tunisia. «Har du bestilt to separate billetter?» spør hun flere ganger, men jeg bedyrer, og viser ivrig fram reservasjonen min, at alt er gjort fra samme reisebyrå. «Men i systemet vårt har du bare billett til London!» Hun ender opp med å tilkalle sjefen sin og vil sende meg videre i systemet. Jeg kjenner at hjertet synker. Dette var ikke det jeg trengte, alene på tur til Nord-Afrika, litt stressa fra før og ganske halvrusten i forhold til reising, slik føles det i alle fall. Til slutt ender hun opp, når hun ikke klarer finne ut av billetten min, og mangel på flyreservasjon fra London til Tunis, å si at det nok ordner seg og jeg får bare springe til gaten i London og få boardingkort der.
Nå er hele beredskapsanlegget mitt på og jeg sender chattemailer til reisebyrået med en ganske stressa «stemme». Der får jeg en nedslående beskjed. Jeg kan ikke gå til noen gate, for jeg har jo ikke billett. Jeg må helt ut av transit, ut av sikkerhetsområdet og bagasjehenting og begynne prosessen på nytt, sjekke inn og så gjennom sikkerhetssystemet, alt på halvannen time! Men.... det er jo umulig... Jeg skriver en litt desperat melding til Beathe, Cathrine og Christina og spør om de kan be.
Jakten på nytt fly og hotell, for ikke å snakke om hvem som skal ordne det, og ikke minst betale for det frister ikke. Og ventingen... På flyturen til London får jeg virkelig utfordra meg i kognitive øvelser i hvordan ikke stresse. Det er jo ikke noe jeg kan gjøre med dette uansett, minner jeg meg selv på. Allikevel klarer jeg ikke la være å irritere meg over at jeg ikke sjekket dette bedre på forhånd. Og jeg som trålet nettet i dagevis etter de beste billettene. Og er såpass reisevant. At jeg ikke ante ugler i mosen, slik som Christina! Men - igjen, absolutt ingen verdens ting jeg kan gjøre med dette nå, og jeg lar være å falle for fristelsen å sjekke billettene jeg burde ha kjøpt.
Det er midt i rushtida i London, klokka er mellom 16 og 17, og hjertet synker når jeg kommer springende ut av det forsinkede flyet, det er tykt av folk som først skal gjennom immigrasjon og få ubehagelige spørsmål og så gjennom sikkerhet for å hente bagasjen. Jeg blir helt kald inni meg, og fortvilelsen øker. Jeg vil bli stuck i timesvis. Hvis det er noen som har reist til London, eller prøvd å komme inn i USA, så vet du hva jeg mener. Og det er rushtid og ikke akkurat Sola flyplass. Hva skal jeg gjøre? Det er 1 time og 10 minutt til flyet skal gå. En mann i lilla uniform står foran meg og jeg henvender meg til han, jeg må ha sett skrekkslagen ut. «Hva skal jeg gjøre?» spør jeg uten å klare å skjule fortvilelsen. Stakkars folk som må deale med sånne som meg hver eneste dag på jobb. «Gå til custom service,» sier han. Jeg springer bort, men også der er det kø. Og uansett, hva kan de hjelpe meg med? Jeg må kanskje gjennom immigrasjonskøen allikevel. Jeg springer tilbake til den lilla mannen. «Har du vært der allerede?» spør han. «Nei, jeg må komme meg på flyet til Tunisia, men jeg har ikke boarding pass!» «Ok, det er i terminal 4, det er ikke her, dette er terminal 5. Bare kom deg bort dit og spør om boarding pass der!» Beskjed, stikk i strid med den jeg fikk av reisebyrået. Hva skal jeg velge?
Jeg bestemmer meg for å prøve. Hvis jeg først skal miste flyet er det bedre det skjer mens jeg har prøvd noe jeg faktisk kan klare. Jeg vil ikke en gang være halvveis gjennom immigrasjon før flyet går, hvis jeg skulle prøvd på det.
15 minutter tar det med bussen til terminalen, evinnelig lange minutter og klokka tikker. Det er 50 minutt til flyet går og jeg vet ikke hvor jeg er, hvor jeg skal få tak i boardingkort og hvor langt det er til gaten.
Da... som ved et trylleslag skifter atmosfæren ganske betraktelig. Jeg merker det nesten med en gang. Fra alt stresset og køene i terminal 5, er terminal 4 nesten som å ha kommet til Hawaii. I det nye sikkerhetsrommet er det over 10 ansatte, men ingen andre flyvende enn meg! Sikkerhetsbetjentene henger over bagasjebåndet, skravler med hverandre og beveger seg sakte. Om jeg kan få boardingkort her? Selvfølgelig kan jeg det, Tunisair er rett bak svingen! Det er ikke måte på hjelp, og selvfølgelig går alt fort, det er jo ingen andre reisende! Det slår meg plutselig at jeg som er vant med USA og Asia nå har oppdaget et nytt felt som reisende, livet på flyplassen i avdeling Afrika og Midt-Østen. «Skal du med Tunisair?» spør de vennlig, «åh, de flyene er alltid forsinket.» «Alltid?» spør jeg måpende. «Ja, alltid!» Så slår noe annet meg, jeg skal til Tunisia, og alt der er ikke som vanlig. Veldig få vestlige turister tør reise dit etter de to terrorangrepene i 2015, noe som har tatt fra utallige arbeidsplassen og ødelagt deler av Tunisias økonomi siden de var svært avhengige av turismen. Jeg husker vagt et skriv da jeg kjøpte flybilletten som fortalte om alle farene ved å reise til Tunisia, som jeg bestemte meg for å ikke lese skikkelig. Men betyr det at etter den arabiske våren er det færre som reiser til hele Midt-Østen og Nord-Afrika? Jeg lurer på hva som venter meg der.
Ganske sikkert, flyet er forsinket. Plutselig har jeg god tid! I den store hallen med butikker og kaféer er det få reisende til å være klokka fem en ettermiddag. Jeg går for å kjøpe noe å spise og skriver melding til venninnene mine som er nysgjerrige på hvordan jeg ligger an. Jeg har visst engasjert mange til å be! Jeg undrer meg over mannen som stod der i lilla og som ble min redningsmann. Jeg undrer meg over alt stresset og kavet jeg kjente på, når de verste konsekvensene for meg ville blitt venting, et mistet fly og en natts hotellopphold i London, mens noen i USA nettopp har opplevd å bli beskutt på konsert og andre i verden kaver med utfordringer så store at jeg ikke kan forstå det.
Når jeg går inn på flyet blir jeg tilsnakket av en mann, han vil vite om jeg har vært i Tunisia før. Jeg lurer skeptisk på om det er en dårlig pick-up-line, før jeg kjefter på meg selv over fordommene mine og blir med på en spennende samtale om forholdene i Tunisia med en som selv bor der. Jeg sier at jeg har vært der to ganger, om sommeren i 2004 og 2006, og at landet den gang bugnet av turisme. Jeg forteller om inntrykkene av å ikke se kvinner i arbeid og heller ikke på gatene om kvelden, og at jeg er spent på om jeg vil oppleve det annerledes nå, etter demokratiets spede begynnelse. «Det er bedre!» svarer mannen og jeg sperrer øynene interessert opp, «mener du det?» «Ja, vi har fått mer frihet, jeg tror du vil få en fin reise. Sousse er flott. Menneskene er vennligere enn før. Jeg tror du vil oppleve at det har forandret seg til det bedre!» Jeg kjenner at jeg gleder meg. Inni flyet er stemningen også annerledes. Kabinet har samtaler med passasjerene når de ønsker oss velkommen ombord, ikke bare et høflig smil, og de er mer enn klar for å hjelpe. Stollenet mitt er imidlertid løst, og etter en stund ser jeg at det er bundet sammen med knallrød gaffatape. Jeg må smile. Dette er definitivt ikke som hjemme. Og jeg liker det. Denne uka blir et eventyr.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar