Jeg har ikke særlig god selvtillit når det kommer til å lage mat. Spesielt ikke på kaker og desserter. Det skjer en gang i skuddåret at jeg slår til, men som regel blir det Toros brownie med vaniljeis til (slår aldri feil!). Men av en eller annen grunn når jeg plutselig skal bake, så må jeg selvfølgelig velge det mest kompliserte. Som kake med gul krem, eller suksesskake som den heter på fint, istedenfor at jeg kjapt kunne rørt sammen en krydderkake, som jeg har forstått er mye lettere. Det er akkurat som om når jeg virkelig skal bake, så er det ikke nok med krydderkake. Så jeg satte av rikelig tid til dette. Faktisk en hel kveld. Tenk så kjekt å for en gangs skyld servere en kake jeg selv hadde laget i mitt eget selskap dagen etter!
Handling av varer jeg trengte starta før klokka seks. Allerede på det første egget gikk det galt. Da jeg skulle skille eggehviten fra det gule kom det litt eggeplomme ned i det hvite, noe jeg har forstått er en dødssynd, fordi eggehvitene da ikke alltid lar seg piske stive etterpå. Jeg burde ha innsett det allerede da. Jeg burde bare ha stoppa og gitt meg. Det neste var den gule kremen. Selvfølgelig hadde jeg lest at jeg måtte røre hele tida, men jeg glemte meg av et lite sekund (eller to), og plutselig dukker store brune klumper opp i sausen. Herlig! Nå burde jeg i alle fall ha stoppet. Neida, i stedet brukte jeg god tid på å få ut med spiseskje så mange brune klumper som mulig og fortsatte, enda med godt mot. Tida gikk, timene gikk, og jeg sjonglerte mellom den gule kremen og den vanskelige eggehviten som skulle bli til marengs og så til mandelbunn mens jeg prøvde å være sosial med tantungene mine samtidig. Da begge deler endelig var ferdig klarte jeg selvfølgelig å åpne kakeformen uten å ha skrapt langs kanten, og hele kaken begynte å gå fra hverandre og det ble store sprekker i bunnen. Men tror dere jeg gav meg?
Etter fem timers hardt arbeid og klokka var 23 kom jeg meg endelig hjem, balanserende med kake, veske og to bæreposer med mat. Og selv om jeg satte kakefatet godt inn på bordet i gangen mens jeg tok inn bæreposene, tror du ikke den klarte å skli ned og deise i bakken opp ned! ...Da stod tida stille og kroppen min ble helt kald. Det var som om alt gikk i sakte kino. Det var kake og gul krem over alt. Jeg klarte å få det bort til vasken og prøvde å redde noe av kaken og vaske resten av utstyret med det resultatet at hele vasken ble full av fett av den rike kremen. Ingenting lot seg redde. Hele kaken var soggy og ødelagt.
Jeg klarte ikke le den kvelden. Men det kom noen tårer. Jeg følte meg så utrolig mislykka. Ikke en gang klarte jeg å bake en kake og få den med hel hjem! Hva skulle det bli av meg? Eller... nå som jeg fyller 39 - hva har det egentlig blitt av meg?
Kakefiaskoen var kanskje bare toppen av kransekaka (!) på noe dypere jeg kjente på. Å nærme seg 40 er nemlig ingen spøk. Kollegaer i dag sa i lunchen at før kalte de alle over 30 år for middelaldrende. Hm, hva blir jeg da? Senior? Og kanskje er det ikke det å nærme meg 40 som er verst, men følelsen av å ikke ha utrettet alt du hadde tenkt, og at livet ikke ble helt slik du planla. Kanskje jeg har kjent på mye sorg nå i tida før bursdagen min. Jeg tror ikke jeg hadde sett for meg 39-års dagen min som single på Bryne. Hvis jeg var single var jeg sikker på at jeg reiste verden rundt og gjorde noe ekstremt meningsfylt og viktig, kanskje jeg til og med hadde starta en egen organisasjon, eller levde i bushen en eller annen plass som misjonær. For lengre siden hadde jeg andre drømmer. Kanskje jeg hadde en sangkarriere, og gav ut musikk og holdt konserter over alt? Eller jeg var en anerkjent psykolog som hjalp mennesker med dype og kompliserte problem. Eller kanskje jeg skrev bøker?
Uansett drømte jeg nok ikke om å være der jeg er nå. På noen måte. Jeg drømte ikke om å bruke tre måneder på Modum Bad eller trenge hjelp fra psykolog og hjelpeapparat selv. Men nå er jeg jo en gang her. Midt i livet. Og livet har visst blitt sånn det har blitt, kronglete og vanskelig og umulig til tider, og alt annet en strømlinjeformet og rett. Men det er i alle fall mitt, dette her. Mitt liv. Og kanskje er jeg egentlig akkurat der jeg skal være. Kanskje alt egentlig er opp ned? Kanskje jeg egentlig er veldig rik som har så annerledes liv enn det en kunne forvente av en 39-åring? Kanskje jeg i min svakhet blir kjent ved sider av meg selv jeg ellers aldri ville utforsket. Kanskje det å trenge hjelp istedenfor å bare gi hjelp gjør at jeg forstår hvordan det er å ha det vondt på en annen måte enn hvis jeg ikke hadde kjent det selv på kroppen. Kanskje det lærer meg ydmykhet og lærer meg å ta imot, at det er mye innsikt og visdom i å være den svake når jeg helst vil være den sterke.
Så selv om jeg av og til føler meg overvelda av media og sosiale medier, av reklame og tidsånden sine krav om å være noen, og ha oppnådd spesifikke ting ved spesifikke aldre, så hender det i glimt at jeg får en visshet om at dette egentlig ikke er så viktig. Og at egentlig langt der inne, dypt der nede, står jeg ganske fjellstøtt, tross alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar