Å lete etter noe fantastisk

Så var jeg visst ute og reiste igjen. Og stoppestedet var Hawaii. Etter litt for lite sol denne sommeren, og litt for kort sommerferie (jeg er altfor vant til å være lærer eller student), og en altfor snau feriefølelse i Tunisia så skrek kroppen virkelig etter sol og sommer. Kanskje det også var en liten flukt. Av og til rømmer vi fra oss selv. Eller rømmer til et annet sted for å bli sterke nok til å ikke rømme mer.

Jeg vet ikke helt. Det var kanskje mange grunner til at jeg reiste hit, og stedet var vel ikke helt tilfeldig. Som Ingvild sa til meg - hvis jeg virkelig bare hadde trengt sol, kunne jeg jo dratt til Gran Canaria. Litt mye billigere. Og ganske mye nærmere.

Så hvorfor dro jeg til Hawaii? Egentlig var det en fjern tanke å reise så langt. Jeg følte jeg definitivt hadde sagt farvel til plassen, kanskje for godt da jeg solgte leiligheten der i april. Det var med stor sorg jeg solgte den. Mange knuste drømmer og håp lå i kjølvannet av avgjørelsen og virkeligheten jeg hadde levd i ved å ha en leilighet på Hawaii. Livet mitt som bestod i å reise mellom Hawaii - Sør-Korea og Norge var så eksotisk og spennende. Å være tilbake i korttidsmisjon var en drøm i oppfyllelse. Jeg fikk være med å starte en 'ministry' (tjeneste?) som samlet arbeidere i Nord-Korea som jobbet i forskjellige sfærer der (sport, helse, kunst, veldedighet, osv). Men denne tida var forbi, og det nyttet ikke å gråte over spilt melk. Bare jeg skriver det kommer den gamle sorgen opp igjen. Jeg hadde sagt farvel og god natt til livet jeg levde som fikk slik en brå slutt. Det var ferdig. Nå var jeg tilbake på Bryne og i jobb i Stavanger. Ferdig med drømmer. Månedslønn og faste rutiner. Trening. Reise inn til byen med tog. Og jeg fant ut at jeg likte mitt nye liv, og etter hvert føltes det riktig, veldig riktig, å være på Bryne og på Sølvberget i Stavanger.

Feilen jeg alltid gjør, igjen og igjen, er å tro at det jeg holder på med skal vare evig. Som nyutdannet lærer tenkte jeg at jeg kom til å ende opp med gullklokka på Bø skule på Nærbø. Det ble bare to år. Så var jeg forberedt på å gi mitt alt til Tryggheim ungdomsskule. 3 år.... Og det samme følte jeg da jeg begynte å pendle mellom tre land, bare i enda sterkere grad, for dette var jo selve livet, det beste jeg kunne tenke meg siden jeg for første gang entret misjon som 18-åring, med mer og mer hjerte for Nord-Korea. Og jeg trodde dette skulle vare evig. Jeg trodde jeg skulle lære koreansk... Å nei, nå er jeg på vei ned memory lane igjen. Sorry.

Men Ungdom i Oppdrags base på Hawaii (som jeg bor på, og har skrevet om før her) er et senter for nye ting. Det er et mekka av en base, med utallige 'ministryer' som blomstrer; arbeid for å bekjempe slavehandel, 'natural farming', solcellepanel over store tak, planlagt filmstudio, oversette Bibelen til utallige språk, osv, osv. Her er over 1000 mennesker i sving, i arbeid eller utdannelse, og reiser ut herfra til alle verdens hjørner, for eksempel på svære cruiseskip til Papa New Guinea for å foreta gratis operasjoner på befolkningen der eller hjelpesendinger til Haiti og Nepal etter jordskjelv og andre naturkatastrofer. Det er et sted hvor utallige får oppfylt drømmene sine.

Reiste jeg ikke litt tilbake hit for å lete etter nye drømmer, kanskje? Når jeg hadde mistet så mange. Drømte jeg om at helsa mi skulle snu brått ved å være her i sol og sommer, og i et miljø av sterk tro, pågangsmot og nye begynnelser?


Uansett tror jeg at jeg dro her med et ørlite håp om at noe skulle skje. Noe... fantastisk. Noe... nytt.

Det som møtte meg, etter jetlag og en slående varme, var meg selv. Jeg møtte meg selv i døra. Nissen ble med på lasset. Jeg kunne ikke flykte fra meg selv. Mellom late dager på stranda, fine 'hiking'-turer og kafébesøk med gamle kjente, kom angsten tilbake med jevne mellomrom. Hvem er jeg egentlig? Og hva gjorde jeg her? Jeg følte meg helt ute av mitt rette element. Det var som om jeg fikk se meg selv utenfra, og så at da jeg sist var her hadde jeg klokketro på at alt var mulig, jeg var ukuelig optimist med stort pågangsmot, men at pendelen nå hadde svingt til motsatt ende - alt virket umulig, vanskelig, ja, hadde jeg egentlig tro på noe lenger? Og jeg kjente at hjertet mitt begynte å rope høyt.

Og der er jeg nå altså. Etter 10 dager her. Etter opp- og nedturer, og aller mest veldig fine, spennende dager, så merker jeg at jeg hører hjertet mitt rope. Etter håp. Ropet graver seg forbi lag med beskyttelse og trenger forbi alle fornuftige stemmer i hodet. Ned til hjertet.

Og kanskje merker jeg at noe endrer seg, sakte, men sikkert, og jeg begynner å tro at jeg kanskje vil finne noe fantastisk her.