Det er interessant at jeg skrev for noen dager siden på bloggen, at "Modum Bad var veldig bra, og ikke så bra for meg. Begge deler på en gang." Nå, tre dager seinere, etter bare to dager her, er jeg igjen Modumfrelst, og ville fortalt historien på en helt annen måte. Jeg ville fortalt at sjokket jeg fikk ved å bli kasta ut av redet etter tre måneder, var normalt, og framfor alt verdt det. Jeg ville skrevet at mye ble helbredet inni meg der, og at jeg tok med meg verdifulle verktøy som blir en del av meg for resten av livet, at jeg må se det ikke bare i et årsperspektiv, men livsperspektiv.
Ved å få satt ord på alt som har hopet seg opp i meg i løpet av dette året, og rettet min frustrasjon mot enkelte personer, og blitt møtt på en god måte, har det allerede skjedd helbredelse inni meg disse dagene. Mange biter har falt på plass, og jeg ser både Modumtiden og hele det påfølgende året hjemme gjennom helt andre øyne. Jeg har nesten vært litt høy de siste dagene. Å få lov til å ta seg selv på alvor, og konfrontere, være sint, ta plass, og så bli møtt på dette, er det største privilegium. Og ikke en selvfølge. Det koster mye å ta seg selv på alvor, det koster å rette sinnet mot en annen person, og det koster like mye å ta imot det, ta det innover seg og romme det. Dette opplevde jeg nettopp, og da det var over, var det som om verden var litt ny, og brilleglassene mine fikk en annen farge. Kanskje rosa. Eller lyseblå. Eller kanskje bare klarere, at jeg kunne se tydeligere.
Det var her på Modum Bad jeg lærte om sinne. Og forskjellen mellom kaldt og varmt sinne. Hvor kaldt sinne er destruktivt og selvfokuserende, og hverken søker forsoning eller klarer å se forbi seg selv, er varmt sinne imøtekommende og viktig. Det gjør at en person kjenner på egne grenser og setter grenser for seg selv og andre - "så langt kommer du, men ikke lengre" eller "dette oppleves ikke greit for meg". Dette er et sinne som søker dialog, nærhet og gjenopprettelse. I et slikt sinne er det mye positiv energi, og personen trer tydeligere fram med hele seg. Og det er ikke farlig. Hverken å kjenne på det, eller ta imot det fra andre. Et slikt varmt sinne var det jeg rettet mot noen her på Modum Bad, på en (tror jeg) god måte, og effekten lot ikke vente på seg. Nå kan jeg skrive hele historien på ny, føles det som, med andre fortegn enn før. Plutselig blir det annerledes når jeg ser bakover på alt som har hendt her. Og jeg får enda mer håp for framtida.
Det har bare gått to dager, men mye har allerede skjedd. Det er sterkt og godt å treffe gruppa mi igjen, og de andre to gruppene på samme avdeling. Vi har delt så mye og venta på å treffe hverandre og fortelle alt i et helt år. Og det beste er bare å være sammen.
Samtalene har gått høyt og lavt, det har vært mange latterbrøl og noen tårer. Jeg har snakka en del om tro med noen, og jeg kjenner på en ny måte - at på tross av angst og depresjon - så står jeg støtt. Som jeg forklarte én i dag, jeg kjenner at jeg henger fast i noe, og det er en påle inni meg som er urokkelig, ingen kan rikke den. Det kan være så mange følelser, så mye smerte, så mye uro det vil rundt og inni meg, men jeg er likevel forankret, jeg blåser ikke bort. Jeg vet at dette er troen min på Jesus, og at det er han som holder meg fast. Dette har tredd tydeligere fram mens jeg har vært her og gir meg fred. Da blir alt det vonde mindre viktig.
Etter at vi i bildeterapien hadde malt Veien videre skrev jeg som et tillegg at veien videre for meg er lys og full av fred og glede, også om jeg ikke føler det sånn og får det tøft, fordi noe større enn meg selv bærer meg. Å være her ser jeg tydeligere at ikke alle rundt meg har det sånn. Mange henger ikke fast i noe, de flyter rundt i universet, de opplever ikke å ha en fast kjerne inni seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar