Er det noe som er sikkert er det at alt forandrer seg!

Av og til tar livet en uventet vending, og går plutselig i en helt annen retning. Kanskje skjer det mens du minst venter det. Av og til tror vi at vi står stødig og vet akkurat hvor vi er på vei hen, men så snur det plutselig i en håndvending og vi står der, usikre og kanskje redde.

Er det noe vi kan være sikre på så er det at livet endrer seg. Vi kan prøve så godt vi kan å klore oss fast til det trygge, det vante, men på mange områder må vi gi slipp, brått eller litt etter litt.

Jeg går nå gjennom en slik endring, og er det noe jeg merker så er det at endring kan gjøre vondt, men at det også åpner dører som gir nye muligheter og frihet.

Jeg sluttet i jobben som fribykoordinator 31.desember, og ser tilbake på tiden min på Sølvberget med glede. Alt jeg har fått være med på, så mange spennende mennesker jeg har truffet. Som koordinator ble jeg strukket i alle retninger og fikk utvida horisonten min og utfordra nye sider av meg selv! Det har vært litt av en reise. Men nå var denne reisen slutt, og der stod jeg - arbeidsløs. Det er det sjelden jeg har vært. Som regel har jobber dalt ned i fanget mitt, og jeg har kun en gang (noen få måneder) fått kjenne på det å ikke ha arbeid å gå til. Det var like tøft denne gangen. Og jeg har nå mye mer forståelse for alle de tusener som har gått arbeidsledige etter oljekrisen. Usikkerheten. Identiteten som vakler. Behovet for trygghet. Behovet for kontroll. Bekymring for økonomi og framtiden. For de med familier må dette føles enda tyngre.

Selv de få månedene jeg var arbeidsledig denne gangen kjente jeg på usikkerhet rundt hvem jeg er nå - uten jobb, uten sikker inntekt, uten visshet om framtida. Hvem er jeg når jeg står på bar bakke? Hvem er jeg hvis jeg ikke har en tittel? Hvem er - bare jeg?

Så fikk jeg jobb. Plutselig er jeg tilbake til livet som lærer, nå på Hognestad skule på Bryne. Det skjedde ganske raskt. I de seks årene som har gått siden jeg sluttet som lærer, har jeg tenkt nostalgisk tilbake på alle årene jeg hadde i skolen. Jeg har husket alt det gode, og glemt det som var vanskelig. Jeg har misunt venner som fortsatte i yrket. Nå får jeg lov å være tilbake igjen.

Og gjett om mye har skjedd siden sist! Skolen har jo gjennomgått en digital revolusjon. Læringsbrett til alle, forskjellige apper til forskjellig bruk, nye datasystem, alt er digitalisert. I den måneden jeg har jobbet der nå tror jeg ikke jeg har sett en eneste kladdebok. Elevene leser inn leksene og sender lydfil til læreren, gloser og oppgaver legges inn på appen Showbie, og lærerne gir tilbakemeldinger på forskjellige apper. For en lærer som meg, som alltid har hatt streng kontroll av elevenes bruk av data, er det mye å sette meg inn i, og ganske overveldende. Og jeg må innrømme at jeg lurer på om alt dette er bra. Med alle de nye hjelpemidlene, og alle kursene for å lære det, kan det se ut som om en normal hverdag har forsvunnet ut døra. Sammen med turer og fridager er det nesten ikke en uke som bare er normal.

Livet i skolen har jamen gått videre. Og jeg som er ganske tradisjonell og konservativ av meg må følge med, i alle fall til en viss grad. Selv om jeg er skeptisk til bruken av digitale plattformer, tviler på at elevene lærer så mye mer, og lengter tilbake til skriveblokk og blyant (hvor den eneste måten elevene kunne dra ut tida på var å spisse blyanten ekstra lenge), så snur jeg meg rundt og kaster meg ut i dette nye, ukjente og litt skumle. Akkurat som jeg prøver å godta denne nye retningen i livet mitt. Det er mer usikkert enn før. I slutten av juni står jeg arbeidsledig igjen. Kanskje det tar mer enn noen uker denne gangen å få meg jobb, og det vil drøye lenge. Kanskje identiteten og selvtilliten og selvfølelsen vil få seg en smell. Kanskje jeg må prøve ut flere jobber før jeg lander på noe.

Jeg prøver å omfavne denne situasjonen, og se mulighetene. At usikkerhet og utrygghet og nye ting ikke nødvendigvis er farlig og dårlig. At det kan komme mye kreativitet ut av den tilværelsen som føles som stillstand og ingen ting. At jeg kan lære mye om meg selv og at mye i meg blir utfordra og testa. Det kan jeg ha godt av iblant. Jeg har godt av å kjenne på at jeg lever, at jeg på enkelte områder er ribbet, at hendene mine er åpne og tomme. Jeg prøver å tenke nytt og utenfor boksen. Kanskje jeg skal prøve noe helt nytt og gå i en ny retning?

For nå prøver jeg å gi det jeg kan som lærer, og så gruer og gleder jeg meg til tida etterpå...