Min troshistorie

Photo cred: Leavethe99

Sist påske skrev jeg et innlegg hvor jeg prøvde å forklare hva påsken betydde for meg og for kristne, og hvorfor den var sentral i den kristne tro. Og for 6 år siden - den siste påsken far levde - blogget jeg også om oppstandelsen og i 2006 om hva Jesus gjorde. Denne påsken tenkte jeg at jeg skulle fortelle om hva troen betyr for meg, personlig, ja, faktisk dele troshistorien min.

Jeg har hatt en bevisst tro på Jesus siden jeg var 3 år gammel. Jeg vokste opp i et kristent hjem, men ble veldig utfordret på hva jeg trodde på allerede som 11-åring og forstod da at jeg ikke kunne “flyte på” mine foreldres tro, men at jeg måtte ta mitt eget valg. Fra da av valgte jeg å følge Jesus, og det har vært en lang vandring. Tro og tvil, mange følelser og utfordringer, mange opp- og nedturer og en dypere forståelse av hvem jeg tror Gud er og hva det vil si å leve ut troen…

Hele barndommen og ungdomstida var fylt av samtaler og undervisning om tro. Vi diskuterte heftig rundt middagsbordet, og jeg var flere ganger uenig med foreldrene mine. Jeg hadde lange og omfattende diskusjoner over temaer som abort og seksualitet; hjemme, i kirka og på skolen, jeg leste bøker og snakket med ulike folk og gikk mange runder rundt store temaer, og landet etterhvert på de fleste av dem. Jeg ble opplært i at Bibelen var Guds ord, inspirert av Gud, slik klassisk kristen tro er, og jeg fikk - både på bedehuset, i frikirkelig og karismatisk sammenheng - grundig undervisning i de bibelske temaene, som nestekjærlighet - hvordan behandle vår neste, men også fienden vår. Andre temaer var Israel - hvordan vi som kristne skal forholde oss til landet, og betydningen det har for troen vår, endetida - at Jesus skal komme tilbake og hente de som følger han, og hva skjer når vi dør - jeg fikk jevnlig og tydelig undervisning om Himmelen og helvete, at det var to utganger på livet. Det var alvorspreget og gikk inn på meg, men jeg følte ikke at noen tråkket over grensene mine eller skremte meg med vilje. Jeg lærte alle bibelhistoriene på rams og fikk Jesu korsfestelse nærmest malt for øynene mine, i detalj. Hva ville det si for meg? Hva var frelse? Hva betydde det at vi var frelst av nåde, at det var ingen ting vi kunne gjør selv, men kun en gave vi kunne ta imot? At Jesus hadde tatt alt det gale vi hadde gjort på korset, vi kunne bare i tro ta imot og få dette nye livet. Alle disse temaene og mange andre klassiske stolpesteiner ble undervist med stor overbevisning, og det ble en del av fundamentet jeg stod på.

Jeg hadde en sterk tro gjennom hele tenårene. Og jeg husker jeg ble veldig utfordra av noen talere på leir som fortalte om forfulgte kristne i andre land som i noen tilfeller måtte lide døden for troen sin. Det gikk sterkt inn på meg, og jeg følte meg personlig utfordra på dette. Hvor sterk var troen min egentlig? Var jeg villig til å ofre livet for den? Jeg kjente inni meg at jeg virkelig ville følge Jesus hele veien, om enn i døden, selv om jeg også visste at i meg selv ville jeg ikke klare det.

Så selv om jeg hadde en sterk tro, og prøvde å leve riktig og ta gode valg var det ikke før i 18-års alderen jeg begynte å erfare Gud og følte at jeg ble kjent med han. Det var en oppvåkning av de sjeldne. Hele livet mitt ble totalt forandra da Gud plutselig ble min venn. Jeg ante ikke at det var mulig å ha et så nært personlig forhold til den allmektige GUD, det opplevdes som helt vilt. Plutselig var det som om han snakket direkte til meg; gjennom talere, gjennom Bibelen som plutselig føltes levende og som om det jeg leste ofte var skrevet til meg, og jeg erfarte også at jeg fikk tanker og ord i hodet som jeg tror var Gud sin stemme som snakket. Jeg hadde sterke opplevelser av at han elsket meg og at hans død var personlig, det gjaldt meg. 

Men møtet med Gud ble også sterkt på andre måter. Jeg opplevde at han satte fingeren på ting som ikke var bra i livet mitt. Jeg kom på mennesker jeg hadde såret, som jeg hadde noe uoppgjort med. Jeg kom også på folk som hadde såret meg, som jeg ikke hadde tilgitt. Dette så jeg nå at jeg måtte gjøre noe med. I sterke stunder med Gud hvor jeg følte og opplevde hans hellighet fikk jeg se meg selv med nye briller, slik jeg var på dypet av meg selv. Jeg så min egen utilstrekkelighet, og alle mine mangler. Jeg så mitt eget strev og kav etter å please andre, mitt ønske om å gjøre Gud til lags med gode gjerninger, og jeg forstod hvor falske mange av motivene mine var, også de gangene jeg gjorde vel. Selv mine edleste handlinger var ofte motivert av egoisme, et ønske om å bli æret eller å være bedre enn andre. For ikke å snakke om de handlingene i livet mitt som var alt annet enn edle. Jeg så at i meg selv var jeg ikke verdig å nærme meg en hellig Gud, og det ble veldig tydelig at jeg ikke fortjente hans nåde. Det var som å bli kledd naken. Alt visste han om meg. Alt så han. Og min nakenhet og skam ble uendelig synlig ved siden av hans hellighet og renhet. Ved å oppleve hans hellighet på denne måten ble det uforståelig for meg hvordan han kunne være så god og invitere meg inn til seg. Det fortjente jeg jo ikke! Det han gjorde på korset ble plutselig så stort. Tenk han døde for meg selv om jeg ikke fortjente det. Jeg fikk rett og slett en åpenbaring, og slik Mel Gibson selv lot sin egen hånd hamre Jesus til korset i filmen Passion of Christ, fordi han ville demonstrere at hans synd var med å nagle Jesus til korset, slik ble det vist meg at det var mine synder som hadde gjort det. Da ble det desto større at han virkelig døde for meg og det gale jeg hadde gjort, og ikke bare for meg, men for hele verdens. 

Siden denne honeymoon-fasen hvor jeg opplevde at jeg ble kjent med Gud, har troslivet mitt vært preget av opp- og nedturer. Jeg har hatt år med mye tvil, og år der jeg har syns det har vært umulig å lese og forstå Bibelen. Det har vært år hvor Gud har føltes uendelig langt borte, og jeg har ropt ut i natta om han egentlig er der, og om han egentlig bryr seg om meg. Mange ganger har jeg ikke fått svar.

Gjennom mang en vinternatt i troens landskap tror jeg det er pilarene jeg fikk i barndom og tidlig ungdom som har holdt meg tett til Jesus, og som har gjort at jeg har holdt ut. Selv før jeg erfarte Gud, ble denne lærdommen og vissheten til en påle i livet mitt, som et ankerfeste som gjør at troen har holdt, og at jeg har utholdt både åndelig og sjelelig smerte. Mitt vitnesbyrd er at uten denne troen vet jeg ikke om jeg en gang hadde levd på denne jord, og om jeg hadde klart å komme meg gjennom det livet har ført med seg. Derfor vil jeg minnes hver påskehøytid, fordi uten Jesu død og oppstandelse er troen min verdt null. Gjennom døden hans på korset fikk jeg tilgivelse for alt jeg har gjort galt. Men siden jeg fortsatt vil begå nye synder, og fortsatt kommer til å dø, nettopp derfor er oppstandelsen så viktig. Uten den døde Jesus bare for at vi skulle få tilgitt syndene og ha et fredelig liv på jorda. Men jeg tror det er mye større. Ved at han stod opp fra grava vinner ikke døden seier, Jesus er sterkere enn den og åpner dermed en vei for oss gjennom døden og til et evig liv, etter døden. Jeg tror jeg skal leve evig med han fordi jeg har tatt imot dette.

Så i bunn og grunn er troen det viktigste i livet mitt. Det er håpet mitt, som er noe annet enn at “jeg håper det blir fint vær i morgen”, det er mer som et anker - håp om noe evig, noe varig, noe som er nå, men som også skal komme. Og det er grunnmuren jeg står på og bygger livet mitt på. Det er større enn meg selv, og noe som bærer meg gjennom gode og onde dager.