Tilbake til fengselet

Det som slår meg når jeg er på besøk i fengsel, er hvor bra det er der. Flere av de innsatte omtaler det også sånn. De har DVD-spiller, TV, og de kan også besøke hverandre. De kan trene og de får treffes sånn som dette, på møte og konsert, eller gjerne en fotballkamp mot bedriftslag, en gang i blant. De forteller om ekte ambisjoner om å slå andre bedriftslag. Det høres nesten ut som et vanlig fotballag.

Å være her er ikke som i amerikanske fengsel, slik vi har sett på film eller en dokumentar jeg så nylig. Det er ikke som i Prison break hvor de går rundt i blå eller orange kjeledresser og sitter bak gitter. Norske fengsel er humane. Du får lov til å ta utdannelse, noen av dem jobber, bygger, lager ting med hendene. Noen av fengslene er nesten som en bedrift hvor de lager for eksempel gjenstander i tre som kan selges. To av de jeg snakka med er fullt i gang med studier. Det er ikke helt som vanlig, de kan ikke gå på skoletimer, de får ikke oppfølging av lærere, men de kan lese selv og drive selvstudium og få en godkjent utdannelse de kan bruke når de kommer ut. Sånn sett kan tiden i fengsel ende med å bli ganske produktiv. De har store motivasjonsfaktorer. Mange tenker gjennom livet sitt og forandrer seg. Sett i verdens sammenheng er de heldige. Norske fengsel er humane.

Men etter to besøk slår det meg allikevel. Hva som må være verst. Hva som gjør det så vanskelig. Hva som gjør at det faktisk er ganske brutalt.

De har mistet friheten sin.

Ikke at det er “rocket science”, men plutselig forstår jeg det.

Det vi tar for gitt, det vi ikke kommer på når vi står opp eller beveger oss utenfor huset vårt, når vi gå på butikken, besøker en venn, eller er på jobb. De har mistet noe av det mest grunnleggende og viktige vi har, mulighet til å selv bestemme hvor en vil oppholde seg.

Det må føles som å være et barn igjen, bare enda verre, tenker jeg. De blir alltid passet på, holdt under oppsikt og fulgt over alt. De må tilkjennegi hva de gjør og spør om lov og de må forholde seg til voksnes nei. Og utover luftegården får de ikke gå ut.

Etter besøket lurer jeg på hvordan de holder. Som Magnar sa til meg:
 -   Hva skjer når det har gått et år, når de fire sesongene er over og alt starter om igjen? Hvordan holder de ut da, når år nummer to kommer...
På innsiden tenker jeg at jeg ikke hadde vart særlig lenge. Å miste friheten virker plutselig uoverkommelig. Jeg tenker på Orderud-saken som går for fullt på TV, å se serien føles annerledes etter å ha vært på besøk i fengsel, og jeg lurer på hvordan det føles å sitte inne hvis du er uskyldig. Det kan jeg ikke en gang forestille meg.

Mens jeg prøver å sette meg inn i hvordan det oppleves å være i norske fengsel og forbereder meg på en ny konsert der i morgen, tenker jeg at fengsel jammen meg er en forferdelig ting, og en forferdelig straff, selv i Norge.