Adopsjon.
Det er et stort tema for meg. Jeg er jo adoptert. Det her gjelder jo meg. Skal jeg virkelig gå inn i dette, og til og med skrive noe om det? Skal jeg lese alle disse artiklene som har så sterke meninger og karakteristikker, som på en måte sier noe om meg også?
Jeg har hørt om flere som har følt seg utrolig stigmatisert av å lese disse artiklene som har blitt publisert i mange uker. Mens andre har syns det har vært befriende at noen setter ord på hva som har foregått inni dem selv. Jeg kan forstå begge sidene. Jeg har forstått det sånn at de fleste artiklene handler om mennesker som er hovedsakelig kritisk til adopsjon, som gjerne har veldig mange negative erfaringer med å selv være adoptert. Det har påvirket dem og kanskje til og med skadet dem og gitt dem vanskelige relasjoner til adoptivforeldre, samt problem i forhold til deres egen identitet.
Det kunne ha vært interessant å se hva Stavanger Aftenblad ville skrevet om de hadde intervjuet noen av de kjente norske koreanskadopterte, såkalt vellykkede, slik som Christian Strand, programleder og tidligere skuespiller i Hotell Cæsar, eller Fredrik Solvang som er leder av Debatten på NRK, eller noen av de mange andre kjente adopterte fjesene vi har sett på TV. Eller om de snakka med søstera mi. Eller en av de adopterte jeg kjenner. Eller til og med meg. Oss med flest positive erfaringer med å være adoptert.
Jeg diskuterer dette med flere, med mor, med Christina, med venninner, og får høre hva det handler om, uten at jeg har tørret lese alt selv. De forteller at det nå foreligger et forslag om å forby utenlandsadopsjon basert på tilbakemeldinger fra en del. Jeg rystes. Hva? Forslag om forbud? Det er helt sprøtt.
Ingen snakker om hva alternativet er. Alternativet for alle barna, tusen på tusener de siste 30-40 årene som har kommet til Norge, hovedsakelig fra Korea, men også Colombia, og andre afrikanske, mellomamerikanske land, og øst-europeiske land. Hva var alternativet for dem? Hva var alternativet for meg?
For de aller fleste ville alternativet vært barnehjem. Og jeg vet en ting og to om koreanske barnehjem, og romanske barnehjem er jo viden kjent. Ut av barnehjem havner en del i rus, og for jentene, prostitusjon. I Sør-Korea kastes de ut av barnehjem når de er 18. Det fant jeg ut da jeg besøkte et der borte. Et annet alternativ ville vært et liv i skam. I Korea var det ikke sånn, er det ikke enda, at en kan få barn uten å være gift, uten at det følger skam, mobbing og utestengelse av det. Hvordan ville et slikt liv vært?
Jeg kunne ramset opp enda flere dårlige alternativ.
Merker du at jeg ikke går helt inn i dette, det jeg skriver? Du har helt rett. Jeg vegrer meg litt. Jeg har mange følelser rundt dette, og jeg skriver om det jeg syns er interessant og det jeg ser mangler i artikkelserien, men jeg går ikke virkelig inn i det. Kanskje å skrive denne lille introduksjonen, mine helt løse tanker etter samtalene jeg har hatt rundt dette, vil pushe meg til å lese dem. Kanskje jeg da får helt andre tanker, og klarer å gå mer inn i det, og virkelig kjenne på det jeg skriver.
Eller kanskje ikke. Kanskje jeg ikke er helt klar for det enda.
Hvis DU derimot vil lese mer om dette, så trykk på noen av lenkene under:
Adopsjon som forbrytelse (kan leses uten abonnement)
Hva ville ha endret seg om jeg fant min biologiske mor?
Jeg ville heller reise til Mallorca enn Sør-Korea (kan leses uten abonnement)
Espen brydde seg lite om Korea, før han ble syk
- Vi er ikke egoistiske når vi leter etter biologisk familie
Unyansert om adopsjon
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar