Hva vil det si å tro?

Hva vil det egentlig si å tro? Hva tror jeg det er?

I det siste har jeg vært i flere samtaler med folk jeg kjenner om tro. Både troende kristne og ikke. Min mor har alltid pleid å si at hun er glad at hun i disse dager kan kjenne trygghet til å tro. Jeg tror hun mener at hun er glad hun klarer tro i en tid som denne, med så mye ustabilitet og forandringer, hvor det er så mange meninger og hvor søken etter sannhet er satt sånn under press, at hun er glad hun klarer tro på noe som ikke forandrer seg, på at det fins en Gud, Gud i Bibelen.

Men andre jeg har snakket med syns det er vanskelig å tro. Noen vil gjerne, men de klarer det ikke. Det kan være så mangt som står i veien. Vitenskap versus tro. Kan jeg virkelig tro at det som står i Bibelen er sant? Det kan være vonde opplevelser med kristne eller kirken. Mine erfaringer gjør det vanskelig for meg å tro. Gjerne på en god Gud. Det som uansett går igjen, er uttrykket - å klare å tro. Jeg klarer ikke tro. Som i, jeg prøver, eller noen ganger får jeg lyst å prøve, men jeg får det ikke til.

Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne forklare dette på en lett måte slik at alle forstod. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er enkelt, men det er det ikke alltid.

Men jeg vil gjerne si noe allikevel. Jeg vil si at tro er en gave. Det er ikke noe du presterer eller skal få til selv, dypest sett er det noe du får lov å ta imot. Jeg tror det handler mer om å velge å åpne opp. Å åpne opp for at det er sant, senke muren og alle forsvarsverkene. Åpne opp - kall det gjerne hjertet, eller sjelen, og så ta imot troen. For noen er dette en kamp. En kamp med seg selv, med sin egen vilje, sin egen stolthet, sitt eget intellekt. Det koster mye å legge ned sitt eget, det kreves ydmykhet og sårbarhet å velge å åpne opp for troen. En tro på det umulige, på det utrolige, det uforklarlige, på paradoksene, på at det fins en Gud som skaper, som har sendt sin sønn for å dø for alle som trenger han, men som lever nå, selv om han var død. Og han bor i hjertet til alle som velger å tro på han.

Og så vil jeg si at det går an å gjøre noe så enkelt som å be om å få tro. Be om at noe skal åpne seg opp slik at en klarer å ta imot denne gaven. Det er jo også tro, å tro at det fungerer å be om å få tro!

For mange av oss kommer det mye lettere å fortjene. Å prestere, å klare jobben, å klare å tro. Det jeg får til selv, det har jeg kontroll over. Og om jeg har kontrollen selv trenger jeg ikke gi slipp på meg selv.

Jeg har prøvd å få til troen mange ganger. Gjerne med å gjøre mange kristne øvelser. Be mer. Lese mer i Bibelen. Prøve å gjøre godt. Det kan bli som en stige opp mot Gud. Noen ganger kan disse øvelsene gi tro over tid, hvor handlinger fører til tro. For noen er det godt å kunne hvile i strukturer, be Fadervår eller kveldsbønn, eller andre ritualer, stole på at Gud gjør noe og gjerne etterhvert merke at det skjer noe med en. For min del har det vært begge deler. Noen ganger hjelper det å gjøre åndelige øvelser uten nødvendigvis å føle noe, mens andre ganger leder det meg ingen vei, ikke dit jeg vil i alle fall. Det blir bare denne stigen, og alt jeg skal klare selv og det lukker hjertet mitt for å ta imot. Da kommer jeg tilbake til at jeg er en sårbar person med mangler, i behov av Gud, og jeg bøyer meg ned og tar imot troen i tillit, enten jeg føler noe eller ikke og enten jeg klarer tro eller ei.