Det begynner å bli en stund siden jeg blogget. I dag fikk jeg en melding fra ei venninne som hadde kjent seg igjen i det å være arbeidsledig. Da kjente jeg lysten til å blogge igjen. Mange ganger tror jeg at jeg ikke har noe å komme med, og lurer på hvem jeg skriver for. Jeg kan bli usikker om jeg ikke får respons. Da er det godt å høre at det betyr noe for noen, om det så bare er litt, om det så bare er en.
Vi trenger alle bekreftelse, og dette behovet har bare økt og økt de siste årene. Samtidig så virker det som om vi ikke blir metta, vi får ikke nok. Jeg kan legge ut et blogginnlegg og få tilbakemeldinger på at det er bra, men så er jeg like usikker neste gang. Hva er dette i oss som ikke får nok? I barndommen min var det helt annerledes, vi sa sjelden at vi var glade i hverandre eller kom med mange oppmuntringer. Det var ingen som sa de heiet på meg. Men allikevel husker jeg de få komplimentene jeg fikk, noen av dem sitter som spikra. Jeg kunne tenke på dem i dagevis etterpå og analysere dem og ta det til meg. Og jeg hadde en dyp visshet allikevel om at de rundt meg, familie og venner var glade i meg. De trengte ikke nødvendigvis si det med så mange ord.
Nå blir det av og til borte med vinden. Er det mulig at vi har skapt en kultur med et kunstig behov for bekreftelse? Hvor det etter hvert fyller et stort hull som ikke har bunn? Hva er nok? Hvor skal vi finne tryggheten inni oss som er uavhengig av hvilke tilbakemeldinger vi får?
Jeg vet ikke om det har noe med at det er så urolig rundt oss, på alle kanter. At vi ikke klarer falle til ro, heller ikke med den vi er. Det er mye mas og jag. Jeg husker jeg kunne sitte i timesvis og bare se ut vinduet. Det gjør jeg aldri lenger. Jeg kunne ha det stille rundt meg, uten å forholde meg til noe digitalt i dagesvis. TV var ikke noe som bandt meg, jeg kjedet meg fort av å se på det. Mobil fantes ikke eller var på et sånt nivå at jeg knapt sjekket den. Jeg kunne bare lese og lese og lese, eller se på bilder, lage album, eller høre på musikk for å høre på musikk. Ikke som bakgrunnsmusikk, men kun lytte, og studere coveret og fordype meg i tekstene som stod der. Jeg kunne være i min egen verden, uten å bli distrahert av den ytre gjennom sosiale medier og nyheter som kommer plingende inn.
Jeg savner denne tida. Jeg savner stillheten og roen, og mangelen på rastløshet. Jeg vil tilbake. Og noen dager vurderer jeg å skifte ut mobilen eller gi bort iPaden. Få meg en almanakk og skrive notatene jeg tar underveis i en journal. Men for mye av livet mitt er på disse dubbedingsene og spesielt mitt sosiale liv. Det vil bli veldig annerledes og jeg vil falle utenfor. Det vet jeg ikke om jeg er klar for, det vet jeg ikke hvordan jeg vil takle.
Men kanskje var det noe i denne langsomme tiden, og tryggheten om at jeg var noe, uten å få det bekreftet utenfra. Kanskje fordi jeg var så mye til stede bare med meg selv.
Jeg var på en ny liten retreat i Bryne frikirke nettopp. Og en dame kom bort til meg og spurte om jeg ikke kunne blogge om hvordan jeg hadde hatt det på de to retreatene jeg hadde vært på. Kanskje jeg gjør det en gang. Og kanskje er det det å trekke seg tilbake fra jaget som i det lange løp vil hjelpe meg til å vite at jeg er god nok som jeg er, uansett om jeg får mange likes eller kommentarer på hvor bra jeg er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar