Slik har det siste året vært for meg. Hele oppløpet til å fylle 40 egentlig. Jeg så på alle manglene i livet mitt, alt jeg ikke hadde, og alt jeg ikke hadde blitt, alt jeg ikke hadde klart å gjennomføre. 40 er jo en milepæl, da sier samfunnet at du skal ha oppnådd en viss status. Det er ikke det samme å ha sommerjobb og deltidsstilling lenger. De fleste har begynt å avansere, mange er kanskje ledere i bedrifter. Trygg økonomi, stabil familiesituasjon er ofte på plass. Og kanskje du til og med klarer å springe et maraton og holde deg i form. Det er forbi drømmestadiet. Nå skal en del av drømmene jo være oppfylt.Etter jul har det vært nesten uutholdelig å være arbeidsledig. Jeg holdt på å klikke! 14 måneder, utenom et lite vikariat på Hognestad skule, som jeg visste ville bli midlertidig. Aldri har jeg vært så lenge uten jobb og noe fast å gå til daglig. Og kanskje det var derfor så mye annet begynte å svikte også. Plutselig fikk jeg enormt vondt i knærne. Det har jeg aldri hatt før. Det ble problem å trene, problem å gå, og enda verre å springe, på tredemølla. Det begynte å gjøre vondt i håndleddene når jeg skrev, og jeg kjente med gru på tanken om at det kunne være senebetennelse. Mer og mer hvite hår meldte seg, hvor kom de fra så plutselig?
Men så plutselig - kanskje da jeg fikk jobb, eller kanskje det var noen uker før, så følte jeg mye falt på plass. Det er rart at når noe faller på plass, så kommer det gjerne samtidig. Treningen gikk greit, jeg fikk hjelp av fysioterapeut. Dører jeg hadde banket på begynte å åpne seg. De ringte fra både Tryggheim og Bryne videregående skole og sa at de hadde korte vikariat, som kunne bli til mer. En søknad som rådgiver på nye Tryggheim Forus videregående skulle bli behandlet, skrev de, selv om det var månedsvis siden jeg forhørte meg. Og så ringte de fra Flyktningseksjonen i Stavanger. Alt dette på mindre enn to uker! Alt skjedde samtidig. Det var fristende å ta imot tilbud fra en av de videregående skolene. Å fordype meg i norsk og engelsk, å analysere noveller og dikt, og undervise elever på et såpass høyt nivå. Det ville bli faglig krevende, og jeg ville lære mye. Men - kom jeg på - hadde jeg ikke tatt master i globale studier fordi jeg følte meg ferdig som lærer? Var det ikke sånn at jeg ønsket å gjøre noe annet?
Så ble det Flyktningseksjonen, selv om det også bare er et vikariat. Om noen måneder står jeg igjen som arbeidsledig, eller med forlengelse av vikariat. Men ganske kjapt begynte dette å føles som et godt valg. Det første møtet med flyktningene har vært spesielt. Hvordan kan jeg forstå hva de har vært gjennom? Jeg ser på dem mens de jobber med tårer i øynene. De er så takknemlige. Jeg blir glad av å se dem. Og jeg kjenner at hjertet vokser bare av å være med dem.
Sånn plutselig var jeg på plass. Plutselig var alt litt bedre. Og på fredag innså jeg noe rart. At jeg nå - på mange måter - lever drømmelivet. Og at det begynte dette året mens jeg gikk arbeidsledig. Sakte, men sikkert har det skjedd noe i det små som har bygget seg opp nesten uten at jeg har merket det. Jeg har alltid hatt et stort hjerte for de svake i samfunnet, og ønsket å gjøre noe for dem. Ganske ut av det blå får jeg faktisk jobbe med noen av dem daglig. Jeg reiser i fengsler og synger for fanger, og snakker med dem om livet. Jeg har sakte, men sikkert blitt med i et tweensarbeid i en kirke, og får se det viktige arbeidet som gjøres der på nært hold. Det har gitt meg lyst til å bli kjent med den neste generasjonen, og høre hva som rører seg i hodene deres, og forstå hverdagen deres, og hva de sliter med. Og jeg har vært med å lede lovsang i kirken jeg er en del av, jeg skriver til og med i ny og ne. Har alt sneket seg på plass mens jeg har vært opptatt av å klage over alt jeg ikke har i livet? Selv om jeg ikke går rundt i en lykkerus, kan jeg kalle dette å leve ut drømmene mine? Jeg har jobb akkurat nå. Akkurat nå får jeg synge og skrive. Akkurat nå kan jeg gjøre noe for andre. Jeg kan få ha tryggheten min i Gud og stole på at alt legger seg til rette i rett tid.
Når jeg får alt ned på jorda og kjenner etter, så er det kanskje ikke noe annet jeg ville gjort akkurat nå, enn å gjøre det lille jeg gjør.
Besøk i Kristiansand og Mandal med Vibeke. Utrolig fine turer i skog, mark og sjø i Mandal.
Stor stor opplevelse når min niese Isabella ble døpt i Misjonskjerka av svogeren min Magnar.
Noen av de 40 tweensa som kommer på X-mission annenhver fredag. Her spraymaler vi potter. For en fin gjeng!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar