Jeg tror jeg ville sagt om meg selv at jeg ikke er en typisk avhengig type. I forhold til alkohol og annet vanedannende har jeg lært at det er visse typer mennesker som er mer tilbøyelige til å bli avhengige enn andre, og at de derfor må være mer forsiktige. Jeg har lurt på om jeg er en av dem, men endt opp med å tro at jeg ikke blir så fort avhengig av noe (hvis jeg ikke lurer meg selv da!). Derfor har jeg aldri helt forstått det når folk sier de er avhengige av en TV-serie. Før nå!
De siste ukene har jeg blitt helt hekta på koreanske og kinesiske dramaserier! Cathrine og andre har bare ledd av meg, og påpekt hvor utrolig smalt dette er. Men kanskje ikke så snevert som en skulle tro. Koreanske filmer og serier er på frammarsj veldig mange plasser i verden, både i Asia og Afrika har det blitt storindustri, og det er absolutt på vei til Vesten. Og kinesiske drama har jo et marked på minst en milliard allerede, så selv om vi ikke hører så mye om det her i Norge, så er det vel ikke så smalt som det først høres ut som. Det er ikke lenge siden jeg så den første koreanske filmen som gikk på kino i Stavanger. "Nå kommer det hit også!" tenkte jeg.
I alle fall har jeg blitt ganske så hekta, og tenker hver dag at nå må jeg slutte før det tar helt overhånd. Slapp av, jeg kommer til å ta grep før det blir helt vanedannende! Men jeg vet ikke sikkert hva det er jeg dras mot. Noe av det er nok at jeg slapper helt av når jeg ser det. Handlingen er ganske klisje (hilsen en som ikke liker romantiske drama noe nevneverdig!), selvfølgelig gutt møter jente, og alt som kan skje i en slik relasjon. Du vet som regel hva som kommer til å skje, og hvordan det vil ende. Og det er selvfølgelig mange sykehusinnleggelser og abnormalt mange kriser av forskjellige slag. Noe er rart, noe er ganske barnslig, og det går saktere enn mange andre TV-serier.
Men for meg er grunnen til at jeg slapper så godt av, at jeg ikke trenger være redd for det som kommer. Det er en veldig renhet over programmene og kulturen som fascinerer meg. Det er ikke noe veldige sexscener (knapt kyssing i noen av dem), ikke noe utprega vold og det er ikke mørkt, slik jeg syns mange av de nordiske og amerikanske seriene har blitt den siste tida. Selve bildene har blitt mørkere, fargene, handlingen er mer depressiv enn før. Disse seriene er - lyse. Glade. Enkle. Og som sagt er kulturen utrolig fascinerende. Kjønnsrollemønstrene er temmelig gammeldagse, men det er noe fint over det. En mann er virkelig mann, og en kvinne er mer tradisjonell, hvis du forstår hva jeg mener. Det er som å se en film fra gamle dager, og alt som var vakkert med det i en moderne og hipp forkledning (for eksempel er klærne de bruker antageligvis noe som kommer til Norge om et år!) Nå er det ikke sånn at jeg nødvendigvis ønsker meg tilbake til 50-tallet, men jeg tror allikevel vi har mistet noe av kjønnsrollemønstrene fra da, det at vi var forskjellige, alle visste det, og at det ikke var et så desperat behov for at vi alltid skulle være så like og gjøre det samme.
Ellers vet jeg jo litt hvorfor dette virkelig har tatt meg. Det er noe inni meg som lengter etter Korea, som dras mot hele nordøst-Asia (Korea, Kina, Japan), noe som handler om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, noe jeg ikke en gang helt har ord for. Det er noe i meg som speiler seg i karakterene i seriene og kjenner seg igjen, og som kanskje på en dypere måte forstår kulturen som jeg egentlig ikke kjenner. Æresbegrepet... kjønnsrollene, som jeg jo har nevnt. Respekten for eldre. Lydighet. Disiplin. Fokus på verdighet på en annen måte enn den jeg er vant med. Det usagte. Det ingen snakker om. Å være spesialist på et område, for eksempel tedrikking. Det er så mye fascinerende i denne kulturen som jeg vil lære mer om, som jeg lengter etter å forstå.
Jeg vet ikke helt hvor lenge dette vil vare. Jeg hører stadig temasangene i bakhodet. De siste ukene er det som om jeg har levd meg inn i en annen verden, og som jeg ikke vet om jeg vil ut av. Kanskje det bare må gå over av seg selv, som så mye annet, eller kanskje jeg må tvinge meg selv tilbake til Norge og virkeligheten.
Dette er serien jeg har blitt mest hekta på. Meteor Garden på Netflix. Den handler om college (høyskole) studenter, en gutt fra overklassen som faller for en jente fra arbeiderklassen, og mange intriger ut fra det. Det var selvfølgelig Miriam som fikk meg hekta på dette!
Det koreanske dramaet det hele startet med, også å finne på Netflix
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar