Du er ikke unik?

flux.no

"Du må slutte å tro at du er så veldig spesiell. Du er egentlig ganske ordinær. Om jeg leser om noen av dere på Wikipedia om 20 år vil jeg bli veldig overrasket. For Gud er dere alle spesielle, men i verden er dere ganske vanlige."

Talen var på sist fredag, av min gode kamerat Jarle Mong, foran en 30-40 ungdommer.

Jeg ble glad da jeg hørte den.

De siste årene har jeg vært i en slags prosess rundt hvordan jeg ser på meg selv. Jeg har vært i, og er enda ikke ute av, den berømte 40-års krisa. Alt jeg ikke var da jeg nylig fylte 40 ble veldig vanskelig for meg. Jeg, idealisten, som alltid hadde hatt så store drømmer, var ikke blitt til så mye som jeg en gang hadde tenkt. Realismen møtte meg i døra, og det ble en kamp mellom de to, som om jeg måtte velge en av dem. Skulle jeg fremdeles holde fram idealene selv om det ikke stemte med virkeligheten, eller skulle jeg gi opp og innse realiteten, at jeg aldri ville oppnå det jeg hadde håpet på?

Som liten hørte jeg stadig at jeg var spesiell, også at jeg var litt mer spesiell enn andre. Jeg stod på en scene fra jeg var fem år, og fikk tidlig høre at jeg hadde ferdigheter i sang og skriving. Jeg fikk tidvis stor oppmerksom for dette. Jeg gjorde det etter hvert godt på skolen, og klarte meg bra i all slags settinger. Til og med i forhold til tro ble jeg et forbilde for andre. Dette har fulgt meg siden, med et sterkt fokus på meg selv og det jeg kan prestere. Og langt der inne, selv om jeg aldri ville ha innrømmet det, har jeg nok tenkt til tider at jeg var Guds gave til verden. Jeg, idealisten, skulle forandre verden.

Men så skjedde livet, og gapet mellom drømmene mine og virkeligheten ble stor. Jeg er jo ingen ting! konstaterte jeg til tider. Jeg kunne se tydelig hva jeg ikke fikk til, og hvor svak jeg var. Fallgruben fra å ønske å få til alt til å synke ned til ingen ting. Da kom jeg borti et sitat som fikk meg til å tenke.

Accept that sometimes you´re the pigeon and sometimes you´re the statue.

Aksepter at du av og til er en due, mens andre ganger er du statuen. Slik er det, tenkte jeg, jeg må bare akseptere at jeg av og til er god, blir lagt merke til og er i vinden, mens andre ganger er jeg dårlig, blir ikke sett og får det ikke til.

Det hjalp å akseptere det.

"Men hva hvis du egentlig er ingen av delene, bare ganske vanlig?" sa terapeuten min på Modum Bad, like før jeg dro hjem derfra. Det hadde jeg aldri tenkt på. Ordene sank inn. Hva mente han? Vanlig jeg? Jeg var jo spesiell, jeg var jo unik, jeg hadde jo en hel haug med gaver og ubrukt potensial. Var det ikke det jeg alltid hadde hørt? Det han sa brøt med mye av sånn jeg så på meg selv. Visst måtte jeg akseptere å være en due av og til, men innerst inne, og en gang i framtida, var jeg vel egentlig statuen?

Men det ble liggende der i bakhodet, og de siste årene har det landet mer og mer i hjertet mitt. Jeg er ganske ordinær. Det er ikke så mye spesielt med meg. Det vil alltid være noen som er flinkere til å synge. Alltid noen finere, noen bedre, noen som er mye flinkere å skrive og så videre. Jeg blir nok ikke berømt. Og om jeg så skulle bli best i noe, så tar det ikke lang tid før det jeg får til er gamle nyheter.

Og - jeg fant ut at dette faktisk er helt greit for meg. Ja, bedre enn det, det er veldig befriende! Hvis identiteten min ikke trenger være i det jeg gjør, og livet mitt måles i hvilke drømmer jeg oppfyller, så tas mye press av skuldrene mine. Tenk om ungdommene hadde fått høre dette også, slik at de slapp å ha så mye å leve opp til hele tiden. Kanskje det ikke hadde vært så mye prestasjonsangst og depresjon hvis de ikke hadde blitt tutet ørene fulle av at "du kan få til alt du vil!", "du er helt unik!" og "ha store drømmer og mål!"

Derfor ble jeg så glad da jeg hørte talen av Jarle. Fordi det har satt meg selv fri, og fordi det kanskje vil gjøre at noen av dem som hørte det kan slappe litt mer av, og ikke ta seg selv fullt så høytidelig.

Og etter at dette skjedde med meg har jeg oppdaget at jeg jo faktisk ikke gjør mindre, men heller mer. Ikke bare ser jeg større på det jeg gjør - for hva er vel større enn å synge for 12 fanger i et fengsel? Er det ikke større enn en konsert for 1000? - men jeg har begynt å leve ut hva jeg drømmer om på et nytt nivå. Kanskje det er fordi jeg ikke lenger trenger være unik, fantastisk, spesiell og duge til alt?