Survivors

Jeg sitter og ser på deltagerne mine som jobber med engelskoppgaver jeg har gitt dem, og tenker at de er survivors, overlevere. De er fra all slags forskjellige land, fra Midt-Østen, noen fra Asia, andre fra afrikanske land. Jeg tenker på alt jeg har lært av dem disse to årene, og hvordan jeg ene dagen identifiserer meg med dem og føler at vi jo er ganske like, mens jeg neste dag ikke kjenner meg igjen i dem i det hele tatt, og føler at vi lever totalt forskjellige liv. Jeg tenker på alle fordommene mine som har blitt knust, men også på en dypere realisme jeg føler jeg har fått i forhold til utfordringene de står i, og for oss i det norske samfunn som skal ta imot dem.

De er survivors ganger to. Først har de overlevd ekstreme situasjoner hjemme, gjerne krig, personlige tragedier, og kommet seg her. Men så fortsetter kampen, og for noen er den minst like stor. Nå skal de overleve Norge, et totalt annerledes samfunn. Jeg lurer på hvordan jeg hadde klart meg i deres hjemland, og hvor fort jeg hadde lært meg språket. Kursene jeg har tatt i kinesisk har vist meg hvor ekstremt vanskelig det er å lære seg et nytt språk. Mange ganger har jeg sittet i kinesisktimene og tenkt på flyktningene jeg jobber med. Og forstått dem. Og beundret dem. De gjør dette, i et helt nytt samfunn de ikke nødvendigvis ønsket å komme til, og gjerne med traumer i bagasjen og mange havs distanse fra familie. 

Jeg har jobbet med survivors i to år, og jeg føler meg enormt heldig, og privilegert.