Å miste Guds kjærlighet

Bilde brukt med lovlige rettigheter

Noe av det verste med følelsen av at Gud forsvant, var å miste nærværet av Hans kjærlighet. Jeg hadde vokst opp i et trygt, stabilt hjem og mesteparten av barndom og ungdomstid opplevd meg elsket av Gud, og da jeg fikk en dypere personlig erfaring av Han som 18-åring på korttidsmisjon med Ungdom i Oppdrag på Hawaii, ble nærværet bare enda sterkere. Det var så naturlig at jeg trodde at alle kristne hadde det sånn, at de bare kunne gå inn på soverommet sitt, og så kom den Hellige Ånd, og de følte et fysisk nærvær, slik som jeg. Jeg opplevde "ørkenperioder" som de fleste andre, der Gud virket litt mer fraværende, men de var forbipasserende. 

Gjennom en barndom og ungdomsstid hvor jeg var aktivt involvert i menighetsarbeid var det ikke fritt for at det var stort fokus på hva jeg gjorde for Gud, og siden jeg elsket Jesus så høyt og ville gjøre alt for Han, snek det seg ganske tidlig inn tanker om at Guds nærvær og kjærlighet hadde med fortjeneste å gjøre, at siden jeg var slik en dedikert kristen, og opprettholdt det og tjente Han trofast, så ville dette nærværet vedvare. Litt sånn "du sår det du høster." Så lenge jeg ikke syndet, og hvis jeg gjorde det, omvendte meg med en gang, ba, gav tiende, leste bibelen, var tilgjengelig for det Han ønsket av meg og elsket Han og alle rundt meg til beste evne, så fortjente jeg å fortsette å ha det så bra. Når venner rundt meg tvilte på Gud, var det vanskelig for meg å forstå. Da var det vel bare å søke Han enda mer? Å finne ut hvilken synd en hadde gjort, og så omvende seg?

Fordi religion, hvor du arbeider for frelsen, og fortjener eller ikke fortjener Guds godhet, hadde sneket seg inn, ble sjokket desto større da Han tillot at jeg ble syk. For hva hadde jeg gjort galt, eller ikke nok av? At jeg mistet nærværet Hans og ikke følte Han lenger, når jeg fysisk og psykisk falt sammen, var totalt utenfor min fatteevne, det føltes svært urettferdig. Jeg skjønte ikke på det tidspunktet at om ikke kroppen min var blitt syk, så hadde jeg trolig drevet meg selv så hardt at jeg ville falt om en dag, og hvis Han ikke hadde trukket sitt nærvær fra meg, så ville jeg hatt nok krefter til å gå gjennom sykdom, men uten å endre fundamentalt skjeve ting i livet mitt. Det var nettopp det at Han forsvant som gjorde at jeg ble tvunget til å se på hva jeg trodde på, og hvordan jeg levde livet mitt. Uten det ville jeg heller aldri ha sluppet inn folk, og jeg ville fortsatt levd et liv hvor jeg ville trodd at jeg klarte meg selv. At Gud trakk sitt nærvær viste seg å være både barmhjertighet og nåde, og en stor kjærlighetshandling. Og litt etter litt klarte jeg se det med Hans øyne, og godta Hans verden. 

Allikevel... fra å arbeide på min egen frelse, endret innstillingen min seg til å arbeide på meg selv, og det neste tiåret gikk jeg med liv og lyst inn i oppgaven med å endre meg selv, for å bli frisk. Alle steiner skulle snus, hver krinkelkrok i mitt eget liv, mine egne tanker og handlingsmønstre skulle saumfares, og jeg ble mitt eget største prosjekt, fysisk, psykisk og åndelig. Jeg hadde begynt å åpne opp for andres kjærlighet, og lærte meg å bli elsket av andre, men kjærligheten fra Gud uteble. Det var smertefullt på et dypt plan. Det var som å stå på utsiden av et vindu og se Gud innenfor, men ikke kunne nå inn til Han. Selv om livet mitt endret seg og jeg på mange måter fikk det bedre, og jeg kunne erfare Gud sterkt sammen med andre, så var det ofte tomt og følelsesløst når jeg var alene med Han, noe som bare økte smerten. 

Og sammen med dette, og kanskje på grunn av dette, utviklet jeg en teologi om at Gud antageligvis ikke elsket meg slik jeg før hadde trodd, at det ikke var så mye følelser involvert fra Hans side, mer at Hans gode handlinger, og det at Han hadde frelst meg, var kjærlighet nok. Da jeg ganske tidlig i sykdomstiden bestemte meg for å aldri bli et offer og å gjøre alt jeg kunne for å bli frisk, tok jeg oppgjør med bitterheten i livet mitt, og valgte det jeg visste var sant om Gud. Etter hvert kjente jeg kjærligheten min til Gud komme tilbake, og jeg begynte å slå meg til ro med at det kanskje var nok. Kunne jeg ikke ha kjærlighet nok for oss begge? 

Derfor forble religion og strev en fortsatt del av kristenlivet mitt, hvor jeg, selv om det var vondt, og fordi jeg ikke visste bedre, godtok å leve uten et nært kjærlighetsforhold til Jesus. 

ENGLISH BELOW with help from chatgpt

_______________________________________________________________________________________________

One of the worst things about feeling that God had disappeared was losing the sense of His love. I had grown up in a safe, stable home, and for most of my childhood and youth, I had felt loved by God. When I had a deeper personal encounter with Him at 18, during a short-term mission with Youth With A Mission in Hawaii, His presence became even stronger. It felt so natural that I thought all Christians experienced it this way — that they could just step into their bedroom, and the Holy Spirit would come, and they would feel a physical presence, like I did. I went through "desert periods," like most others, where God seemed more distant, but they were short and temporary.

During my childhood and youth, while being actively involved in ministry work, there was a strong focus on what I was doing for God. Since I loved Jesus so deeply and wanted to do everything for Him, the idea crept in quite early that God’s presence and love were connected to merit — that because I was such a dedicated Christian, faithfully serving and maintaining that devotion, His presence would remain. It was a bit like “you reap what you sow.” As long as I didn't sin, and if I did, I immediately repented, prayed, tithed, read the Bible, made myself available for whatever He wanted from me, and loved Him and those around me to the best of my ability — then I deserved to keep feeling so close to Him. When friends around me doubted God, it was hard for me to understand. Wasn’t it just a matter of seeking Him even more? Finding out what sin one had committed, and repent?

Because religion — where you work for your salvation and either deserve or don't deserve God's goodness — had crept in, the shock was all the greater when He allowed me to become ill. What had I done wrong, or not done enough of? Losing His presence and not feeling Him anymore, as I physically and mentally collapsed, was completely beyond my understanding and felt deeply unfair.

At the time, I didn’t realize that if my body hadn't become ill, I likely would have pushed myself so hard that I would have collapsed one day. And if He hadn’t withdrawn His presence, I would have had just enough strength to endure the illness, but without fundamentally changing the unhealthy patterns in my life. It was His withdrawal that forced me to confront what I truly believed and how I was living. Without it, I would never have let others into my life, and I would have continued living believing I could manage everything on my own. In time, it became clear that God’s withdrawal of His presence was both an act of mercy and grace — a great act of love. Little by little, I was able to see it through His eyes and accept His world.

Still… from working on my salvation, my mindset shifted to working on myself. And for the next decade, I threw myself into the task of changing myself, to get well. Every stone was to be turned, every nook and cranny of my life, my thoughts, and my behavior patterns were to be examined — and I became my own biggest project, physically, mentally, and spiritually.

I had begun to open myself up to the love of others and learned how to be loved by them, but God’s love still seemed absent. It was painful on a deep level. It was like standing outside a window, seeing God inside, but not being able to reach Him. Even though my life changed and improved in many ways, and I could experience God’s presence strongly when I was with others, it was often empty and numb when I was alone with Him — which only deepened the pain.

And alongside this — and perhaps because of it — I developed a theology that God probably didn’t love me in the way I had previously believed; that there weren’t many emotions involved on His side, but that His good actions and the fact that He had saved me were love enough.

Early on during my illness, I decided never to become a victim and to do everything I could to get well. I confronted the bitterness in my life and chose to believe what I knew to be true about God. Over time, I felt my love for God return, and I began to settle with the thought that maybe this was enough. Couldn’t I have enough love for the both of us?

Thus, religion and striving remained a part of my Christian life — where, even though it was painful and because I didn’t know better, I accepted living without a close love relationship with Jesus.