Smerten i den kinesiske sjelen

april 22, 2025

24. februar 2025

I går fortalte jeg for kirka jeg er en del av i Bergen, Influx, en teaser på 15-20 minutt om Kina da og nå, og hva det er jeg ser i landet etter min fjerde gang i Kina, denne gang som utvekslingsstudent. Det var utrolig kjekt. Jeg hadde selvfølgelig altfor mye å fortelle, og gleder meg til å gå mer i dybden på tirsdag. For Kina er virkelig noe av det mest interessante jeg har opplevd i hele mitt liv. Det er et så spennende land med utrolig lange tradisjoner og mange tusen års historie, som er minst like fascinerende, og kanskje enda mer ekstrem på noen måter, enn Vestens historie.

Noe av punktene mine i går var hvem Kina var på 90-tallet, før den vanvittige utviklingen som har gjort dem til verdens ant største økonomi og stormakt, mer digitalisert og moderne enn noe annet land. Jeg var tre uker i Kina i 1998 og opplevde et radikalt annerledes land enn det jeg bodde i nå denne vinteren. Det var grått så langt øye kunne se, 90 % av byene var forurenset på et helsefarlig nivå, og der gikk vi i 30 minusgrader, uten masker, uten ull og i joggesko som turister rundt i Beijing og opplevde kinesisk historie. Det var en selsom opplevelse, og jeg hatet det. Om kveldene vasket vi ansiktene våre og de hvite fillene ble helt svarte. Det var griser og avmagra hunder i gatene, og langtidstogene vi tok fra by til by, var kaotiske og overfylt, og det eneste toalettet som fantes var et hull i jernbanevognen, så vi gikk på do rett ned på togskinnene! Som sagt, jeg hatet det. Den berømte misjonæren Marie Monsen sa det på denne måten. Hun opplevde vemmelse “ved tanken på å leve blant disse menneskene, som i begynnelsen gir det mest frastøtende inntrykk. Jeg følte det faktisk som en lettelse, når jeg, mellom disse slappe, umarkerte trekk, disse uttrykksløs, halvt skjulte øynene, disse illeluktende skitne mennesker, oppdaget en europeer. “

Noe av denne nesten barbariske kulturen kan en se spor av også i dag, både i væremåte og kultur i Kina, samtidig som skyskraperne vokser seg enda høyere, og teknologien utvikler seg enda raskere.

Deretter fortalte jeg om de dype sårene i kinesisk befolkning, som forfattere kaller «collective loss of memory», hvor fellesskapet har utradert traumatiske opplevelser som det store spranget, kulturrevolusjonen og ikke minst det som skjedde på den himmelske fredsplass for noen tiår tilbake. “Chinese people are taught to not dwell on the past.” “Due to loss of collective memory the average Chinese is haunted by a sense of anxiety about his or hers identity.” Store deler av historien snakkes ikke om, er ikke mulig å finne på internett, men preger både generasjonen som opplevde det, og de unge i dag. Min beste venninne i Kina sa det slik: «Vi er numne. Vi vet ikke hva vi skal føle, for nummenhet dekker følelsene våre.»

Det er i noe av dette vi finner noe av den dypeste smerten i den kinesiske sjelen, og alle forsvarsmekanismene og den intense strebingen som dekker over sårene. Banesåret de fikk av Vesten under opiumskrigene er aldri blitt tilgitt og er et annet gapende sår mot oss som dukker opp fra tid til annen. Her finnes det lag på lag som forfattere har prøvd å forklare oss og som jeg selv har prøvd å forstå mens jeg bodde der.

De siste dagene, siden jeg visste jeg skulle fortelle om Kina to ganger, har jeg gått og tenkt på hvem er Kina. Hvem er de? Både hvem de er blitt, men også hvem de originalt er. Jeg tror ikke jeg har et endelig svar på det, men noe av det vil jeg prøve å besvare på tirsdag, til de av dere jeg treffer der. Jeg gleder meg!