Syk i Taiwan

English below

Dag 14: Da er andre uke over i Taiwan, og etter to tre dager med litt panikk og vanvittig jetlag, gikk de neste ti ganske knirkefritt. Flere spør meg om hva forskjellen med Kina og Taiwan er. Det første jeg tenker er at alt føles enklere enn i Kina, det er fint å bruke kontanter igjen, du trenger ikke nasjonalt bankkort, ingen overveldende system med registrering hos politistasjon og en hel dag på sykehuset for å ta tester. Bare enkelt. Det tok fem minutt å komme meg inn i landet, fem minutt å flytte inn i ny leilighet, mange snakker litt engelsk og taiwanesere er så lang hyggelige og imøtekommende. Varmen er heller ikke så kvelende som Chongqing, men ille nok. 

Samtidig er det absolutt en kinesisk vibe her i gatene, jeg føler litt som om jeg er i Kina med de trange gatene, street food, marked og asiatiske restauranter, for ikke å snakke om alle de lokale ettroms-garasjene med familebedrifter som selger noe, likt som Kina, men uten at jeg syns synd på folk, for her ser det ut som om det faktisk går rundt. I Kina var det stadig tomme rom og rykter om nedstengninger, og halvtomme kjøpesentre, her bobler det av folk og liv. 

Så fram til for to dager siden var det en oppadgående high, til air condition tok meg og jeg ble syk. Det er jo aldri kjekt, spesielt ikke når du er ny i et ukjent land, men da fikk jeg se litt av den taiwanesiske kulturen på nært hold. Med en gang tilbød klassekamerater og lærere seg å hjelpe, og de kom med mat og medisiner og uttrykte bekymring for at jeg ble syk. Jeg ble skikkelig rørt!

Så da har det vært to dager med Paracet, C-vitaminsjokk, lese bok om Taiwan og NRKs program om valget og fattigdom i Norge, merkelig nok. Satser på å være på beina igjen snart og klar for uke 3!

English with help from ChatGPT

Day 14: The second week in Taiwan is over, and after two or three days of a bit of panic and insane jet lag, the next ten went pretty smoothly. Several people ask me what the difference between China and Taiwan is. The first thing I think is that everything feels easier than in China: it’s nice to use cash again, you don’t need a national bank card, there’s no overwhelming system of registering at the police station and spending a whole day at the hospital to take tests. Just simple. It took five minutes to get into the country, five minutes to move into a new apartment, many people speak a little English, and the Taiwanese are so incredibly kind and welcoming. The heat isn’t as suffocating as in Chongqing, but still bad enough.

At the same time, there’s definitely a Chinese vibe here in the streets. I feel a bit as if I’m in China with the narrow streets, street food, markets, and Asian restaurants—not to mention all the local one-room garage family businesses selling something. It’s similar to China, but without me feeling sorry for people, because here it actually looks like they’re managing. In China there were constantly empty rooms, rumors of lockdowns, and half-empty shopping malls. Here, it’s buzzing with people and life.

So up until two days ago, things were on an upward high—until the air conditioning got to me and I got sick. That’s never fun, especially when you’re new in an unfamiliar country, but then I got to see a bit of Taiwanese culture up close. Immediately classmates and teachers offered to help, and they brought food and medicine and expressed concern that I had gotten sick. I was really touched!

So, it’s been two days with paracetamol, a vitamin C shock, reading a book about Taiwan, and watching NRK’s program about the election and poverty in Norway, strangely enough. Hoping to be back on my feet soon and ready for week 3!