Da jeg glemte hvem jeg var // Forgetting who I am

ENGLISH with help from chatgpt BELOW

(picture used with permission)

Jeg har skrevet mange bloggposter om å leve i HVILE, et sted i Gud, og hvordan det har endret livet mitt. Det var som om livet plutselig ble kledd i teknofarger, og jeg var nyforelska i Jesus i flere år, og jeg levde for det meste i HVILE og med så mye fred og glede som jeg aldri har gjort før, til tross for krevende år.

Det var en honeymoon. Det var en forelskelse. Det var et nytt lett liv med Jesus, hvor jeg forventa gode ting hver dag, og ofte kjente plutselige pang av glede, uten at det var noen grunn til det. Det var også en vei ut av religion og system jeg var inni som ødela meg innenfra fordi jeg trodde jeg måtte gjøre meg fortjent til Jesu kjærlighet, og at om jeg gjorde gode gjerninger så fortjente jeg noe. 

Da jeg forstod at jeg levde fra Treet med kunnskap om godt og ondt, og at til og med å velge det gode var en del av dette treet Gud ba Adam og Eva ikke å spise fra, og Far i Himmelen viste meg en ny vei, hvor jeg er en ny skapning, har et nytt liv, lever fra Ånden og alltid kan ha fred, og hvor jeg gjør gode gjerninger på grunn av at jeg er det nye mennesket, ikke for å bli det, endret alt seg.

I tre år var det sånn, og jeg fikk nesten ikke sove om nettene fordi jeg var så opprømt over Guds godhet, og alt Han hadde gjort for meg den dagen. Selv om det jeg gikk gjennom var krevende saker.

Men... Å flytte til Taiwan har vært den største utfordringen for meg å fortsette å leve fra Ånden, leve fra HVILE og i visshet om at jeg er det nye mennesket. Sjokket av ustabiliteten som ventet meg, varmen på 37 grader og vått klima, utfordringer på basen der jeg er, isolasjonen jeg kjente på til tider, og å komme hjem til Norge og bo fem steder i syv omganger på to måneder, for så å bli syk og komme begrenset tilbake til misjonsmarka, ble veldig tøft.

Men så - i dag møtte jeg to nydelige mennesker som jeg bare connectet med på et dypt nivå. De bare skjønte meg, og deres vitnesbyrd om hvor de er nå, og hva Gud har gjort i livene deres, og hvordan de har begynt å leve ut fra fullstendig nåde, minnet meg på hvem jeg er, som jeg kanskje hadde glemt litt de siste månedene, hvor det har sneket seg inn fordømmelse om at jeg jo burde gjøre noe mer, og at kanskje det er min feil at alle utfordringene kom. Jeg husket plutselig på hvor lett livet egentlig er, og at Jesus satte meg fri fra strev, og jeg ble klar over tvilen som har sneket seg inn de siste månedene. Er du virkelig god, Gud? Har du virkelig sagt at jeg alltid kan ha fred og glede? Har du alltid en lett byrde og et gagnlig (godt) åk for meg? Er det virkelig sant at jeg kan få leve uten å streve, til og med etter tre honeymoon år?

Samtalen med disse to minnet meg både på hvem jeg er i Jesus, men også på hvem Han er, og det intime forholdet jeg får leve i med Han, som kan være skremmende og kanskje også kleint, for hvis jeg slipper Han inn så nært, hva vil Han se i meg? Og hva vil han be meg om å gjøre (som jeg kanskje ikke vil)? Samtalen fikk meg også til å tenke på hvor viktig det er å oppleve Hans godhet og kjærlighet, slik at jeg da vil stole på at Han er en god Far, og ikke lenger trenger være redd for å slippe Han helt inn. 

FORGETTING WHO I AM

I have written many blog posts about living in REST — a place in God — and how it has changed my life. It was as if life was suddenly full of Technicolor's, and I was in love with Jesus for several years. I lived most of the time in REST, with a level of peace and joy I had never experienced before, despite going through very challenging years.

It was a honeymoon. It was a falling in love. It was a new, light life with Jesus, where I expected good things every day, and often felt sudden bursts of joy for no apparent reason. It was also a way out of the religion and system I had been in, which was destroying me from the inside because I believed I had to earn Jesus’ love, and that if I did good works, I would deserve something in return.

When I understood that I had been living from the Tree of the Knowledge of Good and Evil — and that even choosing what is “good” was part of the tree God told Adam and Eve not to eat from — and the Father in Heaven showed me a new way, everything changed. In this new way, I am a new creation, I have a new life, I live from the Spirit, and I can always have peace. I do good works because I am this new person, not in order to become it.

For three years it was like this. I could hardly sleep at night because I was so overwhelmed by God’s goodness and everything He had done for me that day — even though what I was going through was difficult.

But… moving to Taiwan has been the greatest challenge for me in continuing to live from the Spirit, to live from REST, and in the awareness that I am this new person. The shock of the instability that awaited me, the heat of 37 degrees and the humidity, challenges at the base where I am at, the isolation I felt at times, and then going back to Norway and living in five different places over seven stays in two months — only to get sick and return to the mission field in a limited condition — became very hard.

But then — today — I met two beautiful people that I immediately connected with on a deep level. They just understood me. Their testimony of where they are now, what God has done in their lives, and how they have begun to live from complete grace reminded me of who I am — something I may have partly forgotten these past months. Condemnation had quietly crept in, telling me that I should be doing more, and that maybe it was my fault that all these challenges came.

Suddenly I remembered how easy life really can be, and that Jesus set me free from striving. I also became aware of the doubt that had crept in over the past months:
Are You really good, God?
Have You really said that I can always have peace and joy?
Do You always have a light burden and a good yoke for me?
Is it really true that I can live without striving — even after three honeymoon years?

This conversation reminded me not only of who I am in Jesus, but also of who He is — and of the intimate relationship I get to live in with Him. It can feel scary, and maybe even a bit uncomfortable, because if I let Him come that close — what will He see in me? And what will He ask me to do (that I might not want)?

The talk also reminded me of how important it is to experience His goodness and love, so that I can trust that He is a good Father — and no longer be afraid to let Him in.