Store gutter gråter ikke

Det er to motsetninger som jeg tror er viktige å vite om angst. Når en får angst, altså en

sterk følelse av frykt uten noen reell fare, ønsker en å komme seg bort fortest mulig. Dette er helt naturlig. Kroppen produserer adrenalin, blodet rusher gjennom årene, en blir mer våken og på alerten, og tenker gjerne både fortere og klarere for å komme seg bort fra situasjonen på en eller annen måte. Kroppen reagerer egentlig sånn den skal. Det var ment til å være sånn. Om det hadde vært en reell fare... Om det hadde stått en løve i veien. Da er vi heldigvis skapt slik at kroppen reagerer med en frykt som gir oss uante krefter slik at vi kan komme oss bort fra situasjonen ved å springe veldig fort.

Det er naturlig å ville løpe fra vanskelige følelser

Foto: ung.no

Det motsetningsfylte ved angst er altså at en skal gjøre det motsatte. En skal bli. Ikke springe. Jeg tror det er viktig å lære seg å utholde følelsene sine og ikke bare stikke av, å tørre og kjenne på følelsen, å tåle den. Dette er den motsatte reaksjonen av hva man føler en vil. Hvor vanskelig er det ikke å bli når en ønsker å springe. Å utholde sine egne følelser istedenfor å trykke dem ned. I dette er det viktig å lære at angst ikke er farlig, slik en løve er. Ja, det er utrolig ubehagelig og til og med vondt, men det er ikke farlig.

På den andre siden, hvis en får angst, både de som daglig lever med sterk angst, og de som bare kan kjenne et lite stikk nå og da, eller i perioder, har jeg lært at en må også regulere den, lære seg når en må utholde, hvor mye, og når en skal distrahere seg og på en måte komme seg  vekk fra følelsen - å stå opp selv om en ikke vil, komme seg ut, ta oppvasken, gå en tur, eller andre distraksjoner, gjerne noe lystbetont og gøy. Om en bare blir kjennende på angsten hele tiden, så blir det for voldsomt.

I går i et selskap snakket vi om følelser. Hvordan vi i dag ofte er vant med å holde følelsene inni oss og føler mye skam ved å slippe dem ut. For gutter spesielt kommer det da ofte ut som utagering. Jeg kan tenke meg at mange også vender sinne og tristhet innover. Samfunnet har i mange år, og spesielt før i tida lært opp gutter til å ikke gråte, at det er noe jenter gjør. Store gutter gråter ikke. Selv om tidene har forandra seg, forfølges denne generasjonen også av dette. Kanskje det sitter så dypt forankra i kulturen? Selv om det ikke en gang nødvendigvis er uttalt. En i selskapet fortalte at i vikingtiden var det helt annerledes for menn. Da skulle de vise følelser, både sinne og sorg, men på veldig spesifikke hendelser. Hvis for eksempel sønnen din ble drept så skulle du gråte og skrike høylytt. Selv om følelser var situasjonsbetinga fikk de i alle fall følelsene ut. Så skjedde det visstnok en tydelig endring i kulturen etter dette.

Da jeg var på Modum Bad lærte jeg at følelser er universelle, at alle i verden har de samme åtte til ti hovedfølelsene. Dette ble det utført forskning på, og det var Japan som etterhvert var problemlandet. Der så de nemlig utad mye mindre følelser enn i resten av verden og lurte derfor på om følelser virkelig var de samme over alt. I Japan er det en kunst å beherske og skjule følelsene sine. Men så kom forskerne opp med idéen om å bruke kino. Dermed viste de en film som spilte på mange forskjellige følelser og studerte japanernes fjes mens de så på, og fikk se noe helt annet enn til vanlig, og konkluderte med at alle, også japanerne, hadde de samme følelsene. Det aller mest interessante, syns jeg, var forskernes mening om at Norge med tida, har blitt mer og mer lik Japan i mangel på å vise og uttrykke følelser! Dette har jeg tenkt på mange ganger. Jeg ser det overalt rundt meg og merker det daglig på meg selv. Alle følelsene jeg har som jeg prøver å skjule. For når, i det norske samfunn, i dagliglivet vårt, passer det seg å være åpenlyst misunnelig, eller eitrende sint? Når er det helt normalt å vise sin forakt for noen eller legge seg ned og hulke mens noen ser det?

Jeg har hørt av terapeuter at nettopp dette, å skjule følelser, er oppskrift til depresjon. Og angst henger, som mange vet, veldig tett sammen med denne. De forer hverandre. Men å kjenne på følelsene, både de gode og de vanskeligere, tror jeg er en god begynnelse, for de med store angstproblemer, og de som kjenner litt på det i perioder, ikke nødvendigvis for å bli kvitt den, men å komme et steg videre i å kjenne seg selv og å være et menneske fullt ut.