To speak your mind: Å si hva du egentlig mener!

Hvis jeg skulle velge mellom bilde og ord, så ville jeg valgt ord, igjen og igjen. Jeg har aldri vært noe veldig god til å ta bilder, og var en av de seneste til å bruke Insta og Snap, mens ord har alltid kommet lett for meg. Jeg begynte å blogge i 2004, og utenom noen opphold, har jeg holdt på siden da. Veldig lavterskel og fritt, men dog. Jeg har for det meste unngått veldig kontroversielle temaer. Kanskje har det vært feigt. Kanskje fordi jeg ikke har tålt kamper som kunne komme. Kanskje fordi jeg har fokusert på andre sider av livet mitt enn disse. Men jeg har egentlig veldig mange sterke meninger jeg kanskje skulle skrevet om, som jeg kvier meg for.

Noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet så mange type kontroversielle artikler (noen har det vært) er at jeg ikke har hatt kapasitet til å sette meg inn i ulike emner. Jeg har lyst å grunngi skikkelig det jeg mener, og ha lest sakene fra flere sider på forhånd. Hvis det blir en diskusjon rundt det etterpå, har jeg lyst å ha argumenter klare. Kanskje det er en forsvarsmetode. Kanskje trenger jeg ikke ha vanntette argumenter og alltid vite hva jeg skal svare. Kan jeg få lov å ha sterke meninger basert på hva jeg tror samt en sterk magefølelse?

Min vei inn i å si hva jeg mener, har vært å dele artikler som omhandler meninger jeg har, eller er dels enig i. Jeg har mange ganger tenkt at jeg ønsker at sosiale medier skal speile hele livet mitt, ikke bare det som er glansfullt og enkelt å svelge. Siden jeg ikke har skrevet mye om mine sterke meninger, har jeg prøvd å legge ut artikler jeg selv kan stå for. Det syns jeg har vært utfordrende nok. Jeg har kjent på frykten for å bli mislikt. Følelsen med lite likes, for som regel er det nesten ingen likes, og det kjenner jeg av og til på. Selv ved bare å dele artikler må jeg dermed stå for noe som jeg gjerne vet at mange er uenige i og kanskje direkte berørt av. Dypt inni meg fins et behov for å bli likt, og en sterk medfølelse med menneskers sårbarhet. Når jeg legger ut noe jeg vet kan bli personlig for noen, syns jeg det er tøft. Allikevel gjør jeg det en del. Eller liker artiklene andre legger ut, av og til når jeg ikke tør dele dem selv. 


Går det an å tro på sannhet i en tid som denne? I en tid når relativismen rår, går det an å mene at noe er rett og galt, og si at noen tar feil, og at noen gjør noe en ikke er enig i?


Jeg har ikke tro på at frykten jeg kjenner inni meg for dette noen gang vil forsvinne. Kanskje hvis jeg gjør meg selv veldig kald, men det vil jeg ikke. Jeg tror jeg alltid vil kjenne på frykt for å si det jeg mener, men at jeg ønsker å være villig til å gjøre det, selv om jeg er redd. Å gjøre noe livredd. Mot tror jeg ikke er fravær av frykt, men å gjøre noe mens du er redd. 

Er det bra å provosere? Kameraten min hadde en tale nylig i kirka jeg er en del av. Om Bibelen. Jeg var enig i det meste, men ble også provosert. Og selv om det føltes ubehagelig så syns jeg det er bra. Jeg trenger å bli provosert for å vite hva jeg står for selv. Og så godt det er egentlig å bli skikkelig provosert, selv av noen du kjenner godt, og måtte stå i det sosiale ubehaget i en relasjon hvor du bare vil være enig. 

Jeg savner videregående, der vi diskuterte så busta føyk. Vi nærmest stod på stolene og ropte til tider, og så gikk vi ut i friminuttet og tok en røyk etterpå. Og var venner og alt var greit. Med årene har Norge endret seg på dette, og et sterkere behov for å være enige og ikke tråkke på andres tær, spesielt i relasjoner, har kommet snikende. Jeg skulle ønske vi kunne være mer uenige, og bli mer provosert og si - på en god måte - hva vi egentlig tenkte og mente til andre enn de som er enige med oss. Og ikke, slik jeg skrev om nylig i en bloggpost, bli likere og likere japanerne som skjuler følelsene sine og hva de egentlig tenker.

Mange ganger vet jeg hvordan folk vil reagere. Hva som vil bli likt og ikke. Utfordringen er å være fri til å ikke bry seg for mye, og å ikke ta avstand fra andre som legger ut artikler eller utsagn som jeg er sterkt uenig i. Så kanskje, hvem vet, vil jeg tørre å skrive om andre, mer betente temaer etterhvert. Kanskje jeg skal tåle og stå i ubehaget enda mer. Og kanskje det vil gjøre meg bittelitt modigere.