Å åpne døra til en drøm

snl.no

statravel.no

Å leve ut en drøm kan være så mangt, og starte med en hel serie av tilfeldige hendelser. Plutselig har en dør inn til noe spennende åpnet seg uten at du helt var klar over at det skjedde. En tilfeldig person, en forandring i livet, et valg, til og med negative hendelser kan åpne opp for noe nytt som du kanskje innerst inne har lengtet etter. Men det kan også slutte av like brått som det hele startet.

Dette med kinesisk begynte med Miriam. Jeg skrev om da hun fikk lokket meg til å se på en kinesisk dramaserie full av hormonfylte 18-åringer. Det tok meg en episode og så ble jeg, ganske uventa, hekta! Jeg så flere serier, både kinesiske og koreanske, og noe i kulturen der fascinerte meg sånn. Noe jeg kjenner igjen i meg selv. I mange år hadde jeg et  love hate  forhold til Korea og koreanere og de kan framdeles få fram de dypeste følelsene i meg, bare ved å snakka til meg på gata. Kanskje det er på grunn av fortida mi, og at jeg jo egentlig kommer fra Korea.

Så var det denne årlige samtalen med Magnar. Den med masse nostalgi om alt som var og alt som ikke var blitt, og alle drømmene vi skulle ha oppfylt. Den hvor vi snakka om alle drømmene vi har hatt. Det er rart hvordan vi alltid kommer tilbake til det, selv om det har gått månedsvis, noen ganger år siden vi sist hadde samtalen. Som jeg skrev om, har jeg jo blitt økende bevisst på hvor ordinær jeg er, og forsont meg med det, at livet mitt kanskje ikke vil se ut slik jeg har drømt om. Men - går det an å oppfylle gamle drømmer selv om jeg også slipper drømmene mine? Begge deler på en gang?

Jeg sa til Magnar at jeg alltid hadde hatt lyst å lære et tredje språk, og fortalte om mine spede forsøk. Skoletysken, som jeg gav blaffen i, men som jeg nå - i etterkant - gjerne skulle tatt litt mer alvorlig. Så var det min kortlevde spanskkarriere - sammen med salsa og tre måneders reising i Costa Rica, som jeg nå bare bruker for å spør renholdere på jobb om hva de heter og hvor de bor, og å hjelpe Kaleb med spanskleksene. Jeg hadde så smått noen tanker om å lære meg litt tsjekkisk etter to misjonsturer der en sommer, og så selvfølgelig koreansk, hvor jeg lærte skriftspråket i 1998, og etter hvert klarte å komme meg rundt på egenhånd i Korea - prute, handle, spør om veien og finne toalett og subway. I 2014 tok jeg det opp igjen, lærte litt av det grunnleggende, så min første koreanske serie og begynte å lete etter koreanskundervisning på universitetene. Planen var å flytte dit i mars 2016, og bli B-statsborger, og lære meg koreansk. Men det skjedde aldri. Disse drømmene gikk i vasken. Og i etterkant kan jeg se at jeg har hatt en slags stille underliggende sorg i årene etter. Ikke så merkbar, men den har dukket opp sånn her og der, over at livet igjen ikke ble slik jeg hadde tenkt. Følelsene var aldri voldsomme, jeg godtok fort at det ikke ble Korea neste på meg, men langt inne et sted sørget jeg nok over det.

Det er kanskje derfor jeg har fått så desperat lengsel etter nord-øst Asia og kjenner på alt fra lukter om høsten til kulturen jeg finner så annerledes og spennende.

Skulle jeg gjøre noe med det Magnar og jeg snakka om - nå - for en gangs skyld, istedenfor å vente et år, til vi hadde akkurat den samme samtalen igjen? Det føltes skremmende. Bare tanken på å lære et språk. Hvordan begynner en med det? Og hvilket? Koreansk dukket jo opp i tankene mine, fødestedet mitt, og en stor del av den jeg er. Nja... Men så var det denne såpeserien fra Kina med denne kjekkasen som selvfølgelig får jenta til slutt. Kinesisk? Tanken var latterlig. Jeg liker jo ikke Kina en gang. Jeg skal ikke gjøre skam på landet, men etter tre uker der, kan jeg vel si at jeg i bunn og grunn syns det var en skitten og rølpete versjon av Korea...?

Så endte jeg opp med å skrive en liste over fordeler og ulemper ved å lære meg kinesisk versus koreansk, og endte opp med bare fordeler til koreansk (som at jeg kjenner noen, har en menighet jeg har besøkt der, allerede kan litt koreansk, har bodd der før, osv) og bare ulemper med kinesisk. Men så valgte jeg kinesisk allikevel, på tross av det, uten noen som helst grunn eller tanke på å dra der eller bli kjent med noen kinesere. Bare "on a whim", eller en magefølelse, eller idioti.

Så det var historien, om å begynne på en gammel drøm. Og siden det har jeg lært meg litt kinesisk hver dag de siste seks sju ukene. Jeg aner ikke hva jeg holder på med, hva jeg eventuelt skal bruke det til eller hvor lenge det vil vare. Og jeg er glad jeg ikke ante på forhånd hvor vanskelig språket var. Dette er et annet nivå enn spansk og tysk, og jeg har enda ikke lært meg et av alle de 50 000 tegnene som fins.

Så - på dette stadiet, hvor jeg ikke vet om jeg virkelig vil dette, og ikke kan nok til å kommunisere med noen som helst, så konkluderer jeg med at det jeg har gjort er å åpne en dør. Intet mer, intet mindre. Jeg har åpnet en dør til en drøm, og til et språk, og kanskje den lukkes ganske fort, eller jeg oppdager at det innenfor ikke var så interessant allikevel, eller at det blir begynnelsen til noe mer.

Og er det noe jeg kan minne oss helt alminnelige mennesker på, så er det at å forsone seg med realitetene og slippe gamle drømmer, ikke nødvendigvis betyr at du ikke kan realisere noen av dem, drømme noen nye, eller gjøre noe du aldri har gjort før.