Jeg søker stillheten igjen

En regnfylt dag på stranda i Taiwan

Da har jeg pakket kofferten og er klar for tur igjen! Nei, ikke Taiwan eller et nytt utenlandseventyr, men Utstein pilegrimsgård, og kanskje en tur til Utstein kloster. En annen type eventyr, en reise innover i meg selv, og oppover mot Gud.


Jeg skal på retreat.


Kanskje blir det en årlig ting. I fjor på denne tida fikk jeg det for meg at jeg skulle reise bort og lette etter retreater over hele landet før jeg endte opp på Mosterøy, så også denne gangen. Det var lengselen etter noe dypere og noe mer enn det den vanlige hverdagen kan gi meg, som drev meg da også. Den samme som har drevet meg ut i skogen i en liten hytte gang på gang. Det er ikke nok, det jeg har her til vanlig. Selv om jeg har alt, er jeg framdeles rastløs og urolig. For mange inntrykk gjør meg sliten istedenfor mett. Konstant påfyll gjør meg trøtt istedenfor å stille den indre sulten.

Mange ganger vet jeg ikke helt hva jeg leter etter, og sist gang kom jeg hjem uten svar, og uten januarløftene om alt som skulle bli annerledes nå. Mer trening, mindre chips, bedre utnyttelse av tiden min, mindre TV, mer struktur, mer gøy.... hele den lange listen som så ofte ligger i bakhodet mitt. Ingen løfter kom jeg hjem med annet enn å legge merke til mer rundt meg og et håp om at livet mitt ville inneholde mer stillhet.

Stillhet, kan det løse noe? Kanskje leste dere artikkelen i Dagbladet eller lenken jeg la ut i fjor fra NRK om de tyngste kriminelle i Norge som frivillig reiser på retreat og er stille i tre uker, og hvordan det totalt endrer mange sitt liv. Hva er det med stillhet som kan forandre fanger sitt liv? Hva er det med stillhet som kan endre mitt liv?

I begynnelsen var det et sjokk for fangene, så også for meg, og stillheten ble overraskende hard uten noe tilgjengelig for å underholde meg selv. Plutselig kan de ikke flykte fra seg selv. Men når de utholder tausheten, venter, og godtar og rommer seg selv, så skjer det noe.


Fangene sier at de får kontakt med følelsene sine igjen. Jeg tenker at jeg får kontakt med meg selv.


Ikke noe av dette er nyheter, eller rocket science, selv om det kan høres slik ut i det 21. århundret. Både munker i Vesten og i andre religioner som buddhismen har gjort dette i tusenvis av år, trukket seg tilbake fra verden for å være stille. Men jeg vender meg ikke bare innover i meg selv, der tror jeg at jeg i bunn vil finne mye som ikke er bra. Jeg tror jeg vil finne mye tomhet der. Men jeg vender meg opp, mot Gud, Han er konteksten min, i Han finner jeg stillhet som gjør at jeg ikke flyter rundt, men faktisk henger fast i noe. Stillhet er nemlig ikke å nødvendigvis være alene, jeg søker stillhet for å være sammen med Gud - og med andre mennesker, uten ord.

Denne gangen får jeg med meg noen jeg kjenner - det blir ekstra bra. Vi gleder oss. Sammen skal vi være stille. Fra en travel dag på jobb med få pauser og slag i slag til vi kjører ut mot naturen og pilegrimsgården på Mosterøy.

Som sagt, kanskje jeg må gjøre dette til en årlig tur, og kanskje er det flere som etter hvert vil være med?